Med jevne mellomrom dukker det opp nyord i offentligheten med høy spredningsevne til festtaler, offentlige dokumenter og programerklæringer. Ordet samskaping er ett av dem.

LK 11/24
Skrevet av Inge Westly

Samskaping har blitt et honnørord innen kommunalt utviklingsarbeid og har nedfelt seg i sentrale satsinger også på kirkelig hold. Er vi med dette vitne til at kirken kler seg moteriktig opp for nye runddanser med det offentlige? Eller kan det hende at ordet også avdekker måter å tenke og handle på som faktisk kan bidra til kirkens egenart som kirke?

Ordet «samskaping» bygger på det engelske «co-creation» som kom i bruk i England tidlig på 2000-tallet. Senere har begrepet nådd landet etter å ha inntatt nordisk språkdrakt under et lengre opphold i Danmark. Samskaping er med andre ord et internasjonalt fenomen og svarer på utfordringer som oppleves flere steder i verden. Det handler dels om at offentlige velferdsordninger ikke lenger klarer å møte alle de utfordringer som finnes i lokalsamfunnene. Men enda viktigere: det ser ut til å være en hel del utfordringer som ikke så lett lar seg løse gjennom den rollefordelingen som lett oppstår mellom offentlige hjelpere og hjelpetrengende i samfunnet. Samarbeid mellom kirke og kommune er ikke noe nytt. Heller ikke å snakke nye former for samhandling, frivillighet, dugnadsånd eller «empowerment» for å løse felles utfordringer. Samskaping handler imidlertid om noe mer enn alt dette.

Ikke instrumentelt

Fortellinger om samskaping handler gjerne om grupper av mennesker som setter seg sammen og finner løsninger som ingen av dem kunne kommet opp med alene. I vår sammenheng handler det også om kirke, kommune og mennesker i lokalmiljøet som løser oppgaver i et samspill hvor det ikke er forutbestemt hvem som har regien. Det er ikke tvil om at samskaping bærer visjoner som kan være i ulike myndigheters interesse. Det er forsket mye på fenomenet i England og Danmark. Det finnes lettleste presentasjoner av tenkningen på nettsider både hos Kommunenes Sentralforbund og KA. Åpenbart er det økonomiske fordeler i et samspill, både fra kommunenes og lokalkirkens side. Sånn sett er det lett å tenke at dette representerer interesser som løftes inn over lokalsamfunnet ovenfra. Samtidig rommer tenkningen en lydhørhet for det uforutsigbare, skapende og relasjonelle som sprenger grensene for den instrumentelle måltenkningen vi ofte forbinder med det offentlige. Her er det dynamikker som også bør interessere alle som er opptatt hvordan kirken skal være kirke.

Denne utgaven av Luthersk Kirketidende gjengir flere engasjerende fortellinger om samskaping hvor lokale menigheter er involvert. Ofte er det diakoner som deltar fra kirkens side. Jesu spørsmål til den blinde i Luk 18,41, «hva vil du jeg skal gjøre for deg», løftes av og til frem for å belyse hva en diakonal holdning betyr i møte med andre. Tar man profesjonsbrillene på, er et lett å tenke at vi dermed ledes inn på det som handler om diakonenes arbeid og kunnskapsfelt i vår kirke. Det er åpenbart riktig. Det er ikke tilfeldig at samskaping er blitt introdusert i Den norske kirke i rammen av diakonale satsinger. Samtidig rommer tenkningen en måte å forholde seg til andre på som både berører menneskesyn og kirkesyn i videre forstand.

Åpen for det uventede

Det finnes en lang linje av filosofer og teologer som fremhever hvordan troen på Guds transcendentale annerledeshet får betydning for møtet med nesten, fra Kant til Barth, Balthasar og Levinas. Bevisstheten om Guds annerledeshet leder til en lydhør respekt hvor vi ikke prøver å eie den andre, men hvor vi anerkjenner den andres annerledeshet og autonomi. Det ligger en nåde og gavekarakter i tilværelsen nettopp i erkjennelsen av dens ukontrollerbarhet, som sosiologen Rosa har fremhevet. Dette er innsikter som ikke bare sier noe om en diakonal innstilling i møte med mennesker. De sier noe om kvaliteter og muligheter i det mellommenneskelige møtet som må få betydning også for forståelsen av kirken som fellesskap. Å være åpen for det skapende og uventede hos den andre kan si noe om kvaliteter vi søker som en dimensjon i det å være et fellesskap, communio, preget av gjensidighet og respekt. Ja, kanskje det rett og slett sier noe om en spiritualitet som gjennomsyrer møtet både med Gud og vår neste.

Ikke dermed sagt at en slik åpenhet eller vilje til samskaping representerer noe friksjonsløst. Den utgjør ingen enkel oppskrift på suksess. Like fullt byr tenkningen på muligheter. I denne utgaven får vi presentert visjonen om samskaping både gjennom teoretiske refleksjoner og ikke minst gjennom fortellinger. Sigrid Flaata er seniorrågiver for diakoni og samfunn i kirkerådet. Hun gir en oversikt over tenkningen og hvordan den har funnet veien inn i Den norske kirkes satsingsområder, og hvordan den har gitt seg utslag gjennom arbeidet i en vedgruppe i Bamble. Malte Ystrøm Madsen er utviklingskonsulent ved «Kirkefondet» i Danmark. Han utdyper hva samskaping betyr i lys av en tenkning om utviklingarbeid i den danske folkekirken. Eksempler hentes fra arbeidet i uKirken på Vesterbro i København. Diakon Ole-Jørgen Andersen forteller om et samskapingprosjekt i Lier der flere hundre flyktninger har tatt en aktiv rolle i utviklingen av lokalsamfunnet der. Sjelden blir det så åpenbart hvordan teori og praksis må forstås i lys av hverandre. Her er det mye inspirasjon å hente.

I tillegg til artiklene om samskaping inneholder nummeret et innlegg av biskop emeritus Andreas Aarflot som fremhever et underkommunisert poeng om hvilken rolle Apostolicum spilte i Magnus Lagabøtes arbeid med Landsloven. Og, vi gjengir deler av MFs høringsuttalelse om en lovforankret taushetsplikt for prester og andre, som står til diskusjon i disse dager. Ellers finner dere tekstgjennomganger vi håper vil gi god hjelp til mange av julens gudstjenester.

Som vanlig har vi en salme på baksiden, denne gang en av de 15 sørsamiske salmene som finnes i salmeboka. Det er fordi Orre testamente, Det nye testamente på sørsamisk, er blitt lansert denne høsten. Begivenheten er blitt feiret både i Sverige og Norge, blant annet med en storslått sørsamisk gudstjeneste i Nidarosdomen 10. november. Vi i Luthersk Kirketidende gratulerer det sørsamiske folket, og vi markerer begivenheten ved å trykke salmen «Jupmelen gïele» av Anne-Grethe Leine Bientie.

Takk og velkommen til Kjersti og Kjersti

Denne gangen er det også tid for å takke Kjersti Gautestad Norheim for hennes innsats i LK-redaksjonen gjennom sju år. Med sitt skarpe blikk, gode faglighet og brede kjennskap til kirken fra misjonærtjeneste, prestetjeneste og sentrale kirkelige verv, har hun bidratt med viktige perspektiv til bladets profil. Vi i redaksjonen takker for inspirerende samarbeid og god penn gjennom mange år, og ønsker Kjersti lykke til i nye oppgaver!  Samtidig er det en stor glede å ønske Kjersti Jåvold Landmark velkommen som nytt medlem i redaksjonen. Kjersti har bakgrunn fra ungdomsarbeid og prestetjeneste i Oslo og i tillegg fra verv sentralt i Den norske kirke. Vi ser frem til å få med hennes kunnskap og engasjement i redaksjonen!

Denne gangen kan du lese følgende artikler og innlegg:

  • «Den norske kirke og samskaping» av Sigrid Flataa
  • «Samskabelse i folkekirken: at skabe sammen som et fællesskab» av Malte Ystrøm Madsen
  • «Jeg var fremmed og dere tok imot meg – samskaping i praksis» av Ole-Jørgen Andersen
  • «Kongemakt forankret i tro» av Andreas Aarflot
  • «Bør taushetsplikten lovfestes?» av Inge Westly