Sannhet og forsoning

På hvilken måte kan det norske samfunnet ta et oppgjør med urett som har rammet samer, kvener/norskfinner og skogfinner? Dette er temaet for rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen som 1. juni overleverte sin rapport til Stortingets presidentskap. Et sentralt element i rapporten er Den norske kirkes rolle – både i den politikk som har vært ført mot disse gruppene og når det gjelder den nødvendige forsoningsprosessen.

Rapporten er et omfangsrikt dokument på hele 758 sider, og den er åpent tilgjengelig for nedlasting fra Stortingets nettside. Den er utstyrt med et godt sammendrag og er ellers lett å navigere i. På tross av sitt store omfang, bør mange – også i kirken – bruke tid på å sette seg inn i de perspektiver som her tegnes opp.

Et gjennomgående trekk i rapporten er at den rolle kirke og religion spiller, er gitt relativt stor plass. Det er også mitt inntrykk at dette behandles på en nyansert og kompetent måte. Det gjelder både framstillingen av den historiske utviklingen og når det gjelder kirkens aktuelle rolle.

Kirken har ikke bare et ansvar for å bidra til forsoning i samfunnet, men også selv være et forsonet fellesskap.

Kirkens rolle

Mandatet for kommisjonen var å beskrive norske myndigheters politikk overfor samer, kvener og skogfinner, analysere ettervirkninger av denne politikken i dag, samt foreslå tiltak som kan bidra til forsoning. Som statskirke var Den norske kirke på mange måter et redskap for den til enhver tid rådende politikk. Mens språklig og kulturell fornorsking i hele den perioden som beskrives har vært et ønske fra nasjonale myndigheters side, ble fornorskingspolitikken særlig radikal fra begynnelsen av 1900-tallet.

Samtidig som rapporten peker på at kirken var et redskap for fornorskingspolitikken, peker den samtidig på ambivalens og motkrefter i kirken. Ikke minst kommer dette til uttrykk i bruken av samisk og kvensk i gudstjenestelig sammenheng. For en luthersk kirke som hadde som ideal at Guds ord skulle lyde på morsmålet, var dette en naturlig konsekvens – også når det til tider stod i spenning til offisiell politikk. Ja, rapporten peker på at kirken gjennom fornorskingstiden ble den viktigste offentlige arena for nordsamisk språk (s. 198). Også arbeidet med bibeloversettelser og andre religiøse skrifter på nordsamisk bidro i denne retning. Blant prester og biskoper var meningene delte. Mens noen motarbeidet fornorskingspolitikken, ble andre aktive talsmenn for den.

Selv om bildet av kirken ikke er udelt negativt, er det like fullt klart at Den norske kirke har sin del av ansvaret for den urett som er begått. Gjennom den politikk som også kirken bidro til, har enkeltpersoner og grupper lidd store tap – språklig, kulturelt, materielt og identitetsmessig. I kommisjonens rapport er konsekvensene av fornorskingspolitikken blant annet dokumentert gjennom en lang rekke fortellinger. En interessant påpekning fra kommisjonen er at fornorskingspolitikken ikke bare har ført til et tap for minoritetene, men også for majoritetsbefolkningen, blant annet «i form av liten kunnskap og noen ganger stereotypiske oppfatninger og negative holdninger» (s. 637).

Sannhet som forutsetning for forsoning

Hensikten med slike fortellinger er ikke bare å dokumentere det som har skjedd, men først og fremst å bidra til endring. I kommisjonens mandat beskrives målet for dette som forsoning. Å erkjenne åpent og ærlig hva som har skjedd, er imidlertid en forutsetning. Sannhet er med andre ord en forutsetning for forsoning. «I norsk kontekst er derfor sannhet i betydning kunnskap om fornorskingshistorien og mulighetene for forsoning nøye knyttet sammen», påpeker kommisjonen (s. 634).

Sannhet og forsoning er på hvert sitt vis begreper dypt forankret i den kristne tradisjonen. De er ikke lettvinte politiske begreper, men rommer et dypt moralsk, eksistensielt og teologisk innhold. Selv om kirken ikke har noe monopol på begrepene, utfordres likevel kirken til å ta aktivt del i samtalen om hva sannhet og forsoning innebærer. Her kan man trekke veksler på tilsvarende prosesser i andre land der også kirker og kirkeledere har spilt en viktig rolle, for eksempel i Sør-Afrika.

For kommisjonen er det de omtaler som et felles kunnskapsgrunnlag for befolkning og myndigheter, et nødvendig utgangspunkt for forsoning. Forsoning er ikke uten videre det samme som tilgivelse, selv om de er beslektede begreper, påpeker kommisjonen. For mange vil det være mulig å forsones uten å tilgi og tilgis. «Tilgivelse er ikke en ubetinget forutsetning for forsoning, men forsoning krever vilje til å ta oppgjør med urett.» (s. 633)

Med forsoning forstår kommisjonen «en gjensidig og relasjonell prosess som foregår på ulike nivåer». Et forsonet samfunn vil i fremtiden være «kjennetegnet av språklig, kulturell og identitetsmessig likeverd mellom skogfinner, kvener, samer og majoritetsbefolkningen», og kommisjonen foreslår flere tiltak som kan bidra til å fremme likeverd og anerkjennelse (s. 637).

Kirkens rolle i forsoningsprosessen

Kommisjonen påpeker at Den norske kirke var tidlig ute med å ta et oppgjør med sin rolle i fornorskingspolitikken. Allerede i 1997 erkjente Kirkemøtet at Den norske kirke hadde medvirket til overgrep mot det samiske folk. Opprettelsen av Samisk kirkeråd i 1992 og senere tiltak for å styrke samisk og kvensk kirkeliv, har vært av stor betydning.

Ifølge kommisjonen vil kirken også framover måtte spille en sentral rolle i revitaliseringen av samisk og kvensk språk og samiske og kvenske kulturuttrykk, og kirken utfordres «til teologisk nyorientering og inkludering». Videre heter det: «Kirken og de kirkelige utdanningsinstitusjonene har en selvstendig rolle i prosessen for å ta et oppgjør med fortiden og forholde seg til religiøsitet og åndelighet fra et samisk, kvensk og skogfinsk perspektiv. Kommisjonen mener det hviler et stort ansvar på kirken med sin rolle i fornorskingen til å bidra til videre forsoning.» (s. 506)

Et problem med å snakke om forsoning, er at urett og konflikter ikke bare er noe som tilhører fortiden, men som fortsatt gjør seg gjeldende. Én ting er å ta et oppgjør med noe som entydig ligger i fortiden. En annen ting er det det å bidra til forsoning i pågående konflikter. Saken med vindturbinene på Fosen er et eksempel på akkurat dette. Også i slike situasjoner vil kirken kunne spille en konstruktiv rolle, også der det vil måtte innebære kritikk av statlig politikk. Med sin tilstedeværelse i alle lokalsamfunn, har kirken en særlig nærhet til det som skjer. Gjennom det har kirken et ansvar ikke bare for å bidra til forsoning i samfunnet, men også selv være et forsonet fellesskap mellom samer, kvener, skogfinner og nordmenn.

Øvrig innhold:

Artikler og innlegg

• Et luthersk sideblikk på engelsk kirkeliv
• Etter- og videreutdanning for prester
• Deltakelse er mulig
• To lærebøker i teologisk etikk i min studietid
• Paulus og nødvendigheten av en kirke for alle

Månedens salme

Søndagsteksten