Stadig fordypning i den kristne tros sannheter

Rekrutteringssituasjonen for prester i Den norske kirke er krevende. For å bøte på situasjonen har Kirkerådet utviklet en modell for «Rekrutteringsstilling i Den norske kirke – Prest under utdanning». Ordningen åpner en vei til ordinasjon uten ordinær teologiutdanning i bunn. MF har på sin side utviklet en toårig «Erfaringsbasert master: Prest» som vil møte utdanningsbehovene for ansatte i denne typen stillinger. Gjennom en slik vei til prestetjeneste kan en stor del av utdanningen hentes fra andre fagområder enn de teologiske. Utdanning og yrkeserfaring fra andre fagområder kan utvilsomt tilføre verdifull kompetanse, både for prest og menighet. Er det likevel klokt å skape presedens for et redusert omfang av klassiske teologiske fag i presteutdanningen?

Kravene til prestetjenesten kan bare møtes ved et utdanningssystem som bygger på en organisk kombinasjon av grunnutdanning og etterutdanning.

Teologi med forbindelse til livet her og nå

TF-dekan Aud Tønnessen sier nei og understreker blant annet at: «Teologi er et breddefag som gir en særlig kompetanse i å fortolke Bibelen, kirkehistoriske og systematiske tekster og sette de i forbindelse med livet her og nå. Det gir ingen andre universitetsfag.» (VL 19.5.22) Tønnessens anliggender er vesentlige, både for prestens tjeneste og for måten kirken løser sitt oppdrag på. Spørsmålet er om det finnes løsninger som kan forene hensynene både til rekruttering og teologisk utdanning.

NOU 1972:31, som ble lagt fram 21. juni 1972, rommer interessante forslag. Utredningsgruppen besto av biskop Per Juvkam, domprost Herman Kvarving og professorene John Nome og Inge Lønning. På visjonært vis tar den for seg teologiens rolle og prestenes oppdrag i en kirke som skal møte sin samtid. Allerede da drøftes rekrutteringskrisen og premisser for «en annen ekstraordinær vei til prestetjenesten» med en ordning for ordinasjon av ikke-teologer. Et hovedspørsmål var imidlertid hvordan studielengden kunne begrenses samtidig som man styrket koplingen mellom den kirkelige og vitenskapelige innretningen på studiet. Premisset for endringene måtte være at de gjorde prestene bedre rustet for oppgaven med å tolke og forkynne evangeliet inn i sin tid. Kunnskap fra andre fagtradisjoner ble sett som verdifulle, men de måtte integreres i en helhetlig teologisk refleksjon. Enda viktigere enn å formidle rent «kunnskapsstoff», var å gjøre studentene i stand til å reflektere hermeneutisk og metodisk. Skulle kirken unngå å havne i en «ghettotilværelse», måtte teologien utvikles i dialog med sin samtid. Utdanningen måtte med andre ord gi tid og rom for modning.

Grunnutdanning og etterutdanning

Hvordan kunne slike idealer forenes med behovet for å begrense studietiden? I innledningskapittelet sier de: «Utvalget kommer til å gjøre sterkt gjeldende at utdanningskravene som prestetjenesten stiller, i prinsippet bare kan imøtekommes ved et utdanningssystem som bygger på en organisk kombinasjon av grunnutdanning og etterutdanning.» Med utgangspunkt i ordinasjonsløftet, om stadig å trenge dypere inn «i de hellige skrifter og den kristne tros sannheter», vil man forplikte både biskop og prest på et helhetlig opplegg for dette.

Mye positivt har skjedd i forlengelsen av utredningen. På 90-tallet fikk vi programmene for «Spesialisering i praktisk prestetjeneste» (SPP) som ble utviklet i Presteforeningen. SPP ble senere etterfulgt av de erfaringsbaserte masterprogrammene i praktisk teologi og sjelesorg. Den «erfaringsbaserte» tilnærmingen avstanden mellom teori og praksis til glede for mange. Prostereformen gav prestenes nærmeste leder et spesifikt ansvar for å stimulere til etterutdanning. Og, etter departementets omlegging av ansvarsstrukturen på EVU-feltet i 2012, utviklet Bispemøtet planer for kompetanseutvikling og ordninger for EVU. Når arbeidsgiver i senere år har lagt sterkere føringer på EVU-feltet, har utdanningstilbud blitt jevnere fordelt på kolleger i prostier og bispedømmer. Og, ikke minst, gjennom det siste tiåret har innføringsprogrammet med veiledning, kurs og utdanning for nye prester blitt fast ordning.

Spørsmålet er likevel om vi er kommet i nærheten av det visjonene fra Juvkamkomiteen la opp til. Et viktig premiss var at hver enkelt prest skulle stå i en sammenheng som sikret kontinuitet mellom en utdanning som pågikk både før og etter ordinasjon. Ordninger som forplikter både arbeidsgivere og ansatte til fortsatt kompetanseutvikling, er vel kjent innenfor andre profesjoner, som hos allmennleger, psykologer og advokater. For prestene kan det se ut som vi er lenger unna visjonen om en bred og systematisk etterutdanning for prester enn vi var med SPP for noen tiår siden.

Årsakene kan være flere. Prestemangel, mangel på vikarer og en presset arbeidssituasjon gjør det vanskelig for mange å søke om eller sette av tid til studier. Tross alle gode sider ved alle arbeidsgiver-styrte EVU-tiltak i bispedømmer og prostier, kan den økte styringen ovenfra bidra til å svekke den frie faglige entusiasmen nedenfra. Det skal heller ikke stikkes under en stol at interessen for å gjennomføre fortsatte studier kan variere blant prester, som den gjør i andre profesjoner.

For fremtiden

For fremtiden bør det være et viktig mål for kirkelige arbeidsgivere generelt, og biskopene og prostene spesielt, å legge til rette for en strukturert EVU som i større grad sikter inn på den enkeltes kompetansebehov. Nye veier inn i prestetjenesten trenger ikke føre til et endret syn på hva slags faglighet som bør ligge til grunn for prestenes arbeidsoppdrag. Det bør snarere være en anledning til å realisere 50 år gamle visjoner for en fordypning i troens sannheter som kopler grunnutdanning og videreutdanning tettere sammen. Slik kan alle prester få videreutviklet nødvendig kompetanse, enten man går inn tjenesten via en ordinær eller en alternativ vei.

Med sannhetssøken som overskrift er vi glade for å få dele artikler basert på foredrag fra Teologidagene i mars i år, som nettopp hadde «Sannhet» som overskrift. Atle Ottesen Søvik deler perspektiv fra sin prisbelønnede nyutgivelse med den ubeskjedne tittelen «A Basic Theory of Everything». Tomas Bokedal følger Kierkegaards spor i sin refleksjon omkring subjektiviteten i sannheten. I neste nummer gjengir vi ytterligere to artikler fra konferansen, fra Inger Marie Lid og Per Kristian Aschim. I klimaspalten rapporterer Hilde Gunn Sletten fra en inspirerende lokal klimakonferanse i Kristiansand. God fordypning!

Øvrig innhold:

Artikler

• Er det mulig og viktig for systematisk teologi å begrunne sine påstander som sanne bedre enn alternative syn?
• «Subjektiviteten är sanningen» – Sören Kierkegaard om trons subjektiva och objektiva dimension
• Klimakonferanse – «Tro, håp og handling»

Månedens salme

Søndagsteksten

Sankthansdagen / Jonsok

3.søndag i treenighetstiden

4.søndag i treenighetstiden

5.søndag i treenighetstiden

Aposteldagen 6. søndag i treenighetstiden