Teologi etter Thunberg

Fremtiden utfordrer. For kirken står det om vår handling, fortolkning, og evne til å ta den eskalerende krisen inn over oss.

En 16-åring har skjerpet dagsorden for en hel verden. Retorikere har rangert hennes tale i klasse med Martin Luther Kings historiske. Andre har hatt behov for å diskutere personen mer enn saken. Hva var det egentlig som skjedde? Mye kom i spill samtidig: Innholdet talen, stemmen, klarheten, den nådeløse anklagen, den lille kroppen mot «en Goliat» av økonomisk, politisk og demokratisk motmakt. Andre får gå i dybden på dette som retorisk og historisk hendelse. Min oppfatning er at hun står for en omdreining i måten å forstå situasjonen på som vi bør merke oss også som teologer og kirkelige medarbeidere.

Thunberg utfordrer først av alt på hvordan vi handler. Klimakrisen er den største utfordringen i vår tid. Den vitenskapelige dokumentasjonen er massiv. Vi har kun kort tid på å skape radikal endring om vi skal unngå katastrofale følger. Budskapet lyder så ofte at øregangene snart er immune. Og nettopp her står vi overfor et hovedproblem: selv om folk flest vet hvilke etiske imperativ som gjelder, er vi ikke i nærheten av å respondere verken med en politisk eller folkelig omstillingsvilje. Målt mot alvoret i saken, likner reaksjonene mest på en kollektiv handlingslammelse.

Hvordan møte kravene?

Hvordan kan vi så møte kravene til omstilling uten å bli overveldet? Den kristne tradisjonen har mye å tilføre. Den kjenner de radikale kravene til kjærligheten, men vet også at samspillet mellom liv og lære, tro og handling er komplisert for alle. At selvransakelse og en opplevelse av å komme til kort, ikke trenger å være truende. At konflikten mellom idealene og dilemmaene ikke må få lamme oss. At de avgjørende endringene ofte må utvikles i et samspill mellom private og politiske initiativ. Anstrengt samvittighet virker ofte blokkerende. Derfor kan innsikten kirken har i spenningsfeltene mellom idealer og virkelighet bety noe for mange. Desto mer bør disse innsiktene også få bidra til utvikling av kirkens egen praksis. Selv om mye godt er sagt og gjort, kan vi ikke underslå at også kirken har en vei å gå for å bli mer tydelig og troverdig i denne saken.

Målt mot alvoret i saken, likner reaksjonene mest på en kollektiv handlingslammelse.

Den neste utfordringen gjelder hvordan vi fortolker troen i møte med klimakrisen. Vi har snakket mye om vern av skaperverket de siste femti årene. Budskapet åpner for viktige perspektiver i synet på menneske, natur og samfunn. Men teologien gir ressurser til å være spesifikke også på andre felt: i spenningen mellom håp og håpløshet; forståelsen av inkarnasjon og frelse inn mot alt det skapte, de økonomiske og strukturelle kreftene som driver oss inn i krisen, for å nevne noe. På områder som dette finnes det mange teologiske bidrag: Marion Grau ved MF har skrevet en rekke bidrag om økoteologi, pilegrimsteologi og forholdet mellom håp og frykt med klimaspørsmålet som horisont. Tom Sverre Tomren ved Høgskolen på Vestlandet, har løftet frem økoteologi i Norge gjennom flere tiår. Han gjør det igjen under en konferanse i Bergen på nyåret. Gjennom uttalelser som «Laudato si» og «Evangelii Gaudium» har pave Frans gitt teologisk funderte analyser om klimautfordringer og ytterliggående markedsliberalisme. Niels Henrik Gregersen fra universitetet i København har reflektert omkring kristologi og «deep incarnation» med betydning for alt liv på jorden. Gregersen er hovedtaler under Teologidagene i Oslo i mars. Listen kunne vært mye lengre. Eksemplene sier noe om at det finnes inspirasjon til teologisk arbeid som går i dybden av vår tenkning, og er relevant for langt mer enn en og annen «skaperverkets dag» gjennom kirkeåret.

Den tredje utfordringen er vanskeligere å sette ord på. Ordet spiritualitet ligger nær, men kan gi sprikende assosiasjoner. La meg kalle det å ta virkeligheten inn, følelsesmessig, åndelig og intellektuelt. Noen mennesker har en egen evne til dette. Også når virkeligheten er så krevende at de fleste av oss helst søker å unngå den. De utstråler nærvær og troverdighet. Jeg har aldri vært i nærheten av Greta Thunberg, men glimtene av henne formidler inntrykket av et ungt menneske som har tatt virkeligheten inn på en særegen måte. Hun formidler klodens alvor så nakent og kompromissløst at det støkker i oss. Jeg sier ikke at vi som prester og teologer nå skal si og gjøre akkurat som henne. Det er antagelig et poeng at vi ikke oppholder oss i de mest krevende realitetene hele tiden. Uten en veksling mellom nærhet og distanse, alvor og avstand, klarer vi ikke å handle konstruktivt. Vi skal antagelig også vokte oss for å legge alt for tunge forventninger på en 16-åringsskuldre. Men hennes ærlighet kan inspirere oss til å stoppe opp. Til å ta situasjonen inn og la nærværet og troverdigheten sette sitt preg også på vårt engasjement.

Ikke alt skal handle om klima fremover, verken i kirken eller i LK. Fra 2020 skal saken likevel få sin faste spalte i bladet, etter forslag fra avtroppende medredaktør Fredrik Saxegaard. Her vil vi ta inn korte refleksjoner som berører ulike aspekter ved saken, fra det teologiske til det konkrete. Første spaltist ut er pensjonert prest Elisabet B Breen. Hun er initiativtaker til en «Teologenes klimaaksjon» som dere vil få høre mer om etter hvert, også i LK.                                         

Fremtiden vil være tema også fra andresynsvinkler i dette nummeret: Tre bidragsytere er invitert til å reflektere om kirkens mulighetsrom: Avtroppende preses Helga Haugland Byfuglien ser tilbake på 40 års prestetjeneste. Mange rom har åpnet seg i og omkring kirken disse årene. Hun peker på mulighetene blant annet i forkynnelse på ulike arenaer, konfirmantarbeid, religionsteologi og samfunnsengasjert diakoni. Sokneprest i Drøbak, Dag-Kjetil Hartberg reflekterer over spenningen mellom medienes bilde av kirken nasjonalt og de positive mulighetene som finnes i møtepunktene lokalt. Prest i St Jakob kirke i Bergen, Øyvin Rudolf Sønnesyn Berg står i arbeidet blant unge og unge voksne, og peker på mulighetene i samspillet mellom det som skjer på ukedagene og på søndagene.

I tiden som kommer vil dere merke at bladet dukker opp i posten hver tredje uke, mot annenhver uke nå, men med like mye stoff som før. Dere vil også se at bladet har fått ny grafisk formgivning. Vi håper dere vil være tilfredse med endringene, og ønsker alle en god og innholdsrik lesning i 2020!

........

Annet innhold:
ARTIKLER OG INNLEGG
Rom for kirken
Kirke i dag
Hvordan være kirke for unge?
Klimakairos: Er det virkelig sant?
Veien ut av prestetjenesten
Kirkelig skibbrudd
Saxegaard og den kirkelige uenighet
Den norske kirke og samene

MÅNEDENS SALME
SØNDAGSTEKSTEN
Samefolkets dag
Såmannssøndag
Kristi forklarelsesdag
Fastelavnsøndag

TILSETTINGER