Mer ordnet arbeidstid har vært et gode for prestetjenesten. Alt for lenge har tjenesten vært forbundet med uholdbare belastninger for privatliv, familieliv og helse.

LK
Skrevet av Inge Westly

Utviklingen av ledelse og arbeidsvilkår i kirken de siste tjue årene har vært viktig, både for å beholde medarbeidere og rekruttere nye til tjeneste. Samtidig har endringene fått følger det er verd å diskutere. Har styringen blitt så stram at den uforholdsmessig begrenser medarbeideres kreativitet og ledelsesansvar? Virker kirkens prestestillinger attraktive for personer som søker handlingsrom for nyskaping og initiativ?

Denne sommeren er det 20 år siden prostereformen trådte i kraft. Reformen svarte på veldokumenterte behov for nærere ledelsesoppfølging og bedre oppgavefordeling blant kollegene. Med årene er også boplikten blitt opphevet, og vi har fått innført verktøy for registrering av arbeidstid. Utviklingen har påvirket presterollen. Ingen endringer innføres uten diskusjon og friksjon. Evalueringer underveis har vist at ideelle målsettinger heller ikke nås i en håndvending. Uansett kan det sies mye godt om utviklingen som har funnet sted. Ser vi på Den norske kirkes medarbeiderundersøkelse fra i fjor, finner vi positive tall for trivsel, opplevelse av mening og autonomi i tjenesten. De som har stått i spissen for å bedre arbeidsvilkårene, både fra arbeidstakeres og arbeidsgiveres side, fortjener anerkjennelse for arbeid som er lagt ned.

Endringer i presterollen

Likevel kan det være grunn til å drøfte veien videre. Endringene som har funnet sted gjennom de siste 20 årene, representerer en profesjonalisering både av arbeidsgiver- og arbeidstakerrollene i kirken. Samtidig som prostene er blitt mer tydelige som ledere, er prestene underlagt ordninger som likner dem som gjelder for mange andre grupper av arbeidstakere i samfunnet. Det innebærer blant annet at tjenesten i større grad styres og defineres gjennom enkeltoppgavene presten er satt til å løse, i mindre grad gjennom det helhetlige og selvstendige ansvaret presten har. Prestens tjeneste likner rett og slett mer på en vanlig jobb. Det er som nevnt noen klare fordeler med dette. Problemet er om presterollen defineres og utvikles slik at prestens medansvar for en helhetlig, strategisk utvikling av menigheten svekkes.

Tjenesteordningen for prester fremhever at alle prester i «tjenesten med ord og sakrament» utøver «et pastoralt lederansvar og bidrar til strategisk og åndelig ledelse i og av menigheten». Formuleringene er åpne og kan tolkes i ulike retninger. Henvisningen til «ord og sakrament» i CA 5 kan lett underbygge en oppgaveorientert tjenesteforståelse hvor prestens ansvar i hovedsak avgrenses til menighetens gudstjenestelige aktiviteter. Jeg mener dette kan føre til en uheldig innsnevring av presterollen. I luthersk og økumenisk ekklesiologi har «communio-» og fellesskapsdimensjonen blitt trukket stadig sterkere frem de siste femti årene. Med fellesskap siktes det her til en gjensidighet og et samspill som utspiller seg både lokalt og globalt i kirken. Denne ekklesiologien får følger også for presterollen. Når presten utøver pastoralt lederansvar, handler det om en rolle som utøves i og overfor et fellesskap. Det handler om å formidle evangeliet om Guds nåde, men også om hvordan dette skjer i et samspill hvor mange mennesker tar del. Når tjenesteordningen taler om «strategisk og åndelig ledelse i og av menigheten», må det sikte til det medansvaret presten alltid må ha for menighetens helhetlige liv og virke. Det handler om å utføre oppgaver, men også om å stå i relasjoner.  

Kan vi få ordninger i kirken som både møter behovene for tydelige grenser og samtidig gir noen medarbeidere mulighet til å yte ekstra i perioder av livet?

Tilstedeværelse tar tid

Denne våren holdt MF KOM en konferanse under overskriften «Rom for nyskaping». Her medvirket noen av de elleve unge prestekollegene som utfordret kirkens ledelse til strategiske grep i et innlegg i Vårt Land i mai 2023. De ønsket større handlingsrom for menighetsbyggende arbeid i tett dialog med folk og behov de møter i sine sammenhenger. Muligheten for å utvikle stedegne strategiske satsinger ble sett som viktig for at kirken skal samle mennesker i tiårene som kommer, ikke minst blant ungdom og unge familier. Blant dem som deltok i konferansen, var også en kollega som så tilbake på mange års virke som sokneprest i et menighetsbyggende arbeid. Det var en menighet som gjennom tiår hadde opparbeidet en stor og engasjert gudstjenestemenighet. Fortellingen herfra hadde ingen referanser til problemstillingen om timetelling eller arbeidstid. Men fortellingen gav mange interessante tanker om en presterolle knyttet opp mot lokal tilhørighet, tilstedeværelse, relasjonsarbeid, ansvarsdeling, lydhørhet og samspill mellom ansatte og frivillige.

Kan et menighetsbyggende arbeid med søkelys på relasjoner, samspill og strategisk utvikling være forenlig med timetelling og tydeligere skille mellom arbeid og fritid?  Helt sikkert. Blant alle kompromisser og balansepunkt livet inviterer til, må det finnes noen fornuftige også her. Men vi kommer ikke utenom at tilstedeværelse ofte tar tid og ikke uten videre lar seg plassere i skjemaene timetellingen legger opp til. I arbeidslivet generelt vet vi at det finnes mange som ser på seg selv som gründer-typer som i perioder av livet gjerne bruker mye arbeidstid på det de er opptatt av. Er det rom for slike typer i kirken? Når jeg ser tilbake på egne arbeidsår, har det vært perioder der skillet mellom arbeid og fritid var viktigere enn i andre. Stillingene jeg har hatt i ulike perioder har også utfordret dette skillet i ulik grad. Det har aktualisert spørsmålet om man i større grad operere med ulike stillingskategorier. Kan vi få ordninger i kirken som både møter behovene for tydelige grenser og samtidig gir noen medarbeidere mulighet til å yte ekstra i perioder av livet?Kunne flere stillinger vært definert som særlig selvstendige og lagt inn under lederavtalen?

Dette er spørsmålsstillinger vi har tatt med i vår invitasjon til bidragsyterne i dette temanummeret. Og vi har fått spennende svar: Hallvard Olavsson Mosdøl peker på at kirken står overfor sitt avgjørende «Kodak moment» og bør utruste seg med noen lokale team- og utviklingsledere som bør komme over på en egen lederavtale når det gjelder TID. Ingrid Finsådal Bakke skriver på bakgrunn av erfaringene i en småbarnsfamilie og fremhever mulighetene og bærekraften i de rammene som TID gir. Kjetil Haga frykter de utilsiktede virkningene på presterollen, både av gode intensjoner både når det gjelder tidsregimet og andre endringer i prestetjenesten, og han lufter flere forslag for å myke ordningene opp. Eva Klokkerud leder Presteforeningen og viser til erfaringer med ordningene så langt. Hun peker på utfordringer med ulik praktisering av ordningene og til hvordan Presteforeningen vil følge opp saken fremover. Mye tyder på at vi står foran spennende prosesser og drøftinger i denne saken videre.

Du finner følgende temaartikler:

  • «TID, innovasjon og smidig samledelse» av Hallvard Olavson Mosdøl
  • «Ordnet arbeidstid – bærekraftig prestetjeneste» av Ingrid Finsådal Bakke
  • «Det utilsiktede» av Kjetil Haga
  • «8 år med arbeidstidsavtale – noen erfaringer og veien videre» av Eva Klokkerud

I tillegg finner du bokanmeldelser, månedens salme og søndagsteksten.

God lesning!