Hellige rom

Søndag 14. november hadde forfatter Agnes Ravatn en dobbeltsides kommentar i Aftenposten under overskriften «Gravlegg meg, men ikkje i gymsalen». Hun viser til at befolkningen blir «stadig meir avkristna», samtidig som det kreves både prest og liturgi om Jesus, Gud og evig liv, for å kunne gjøre seg nytte av kirkerommet ved gravferd. Hun har merket seg enkeltes skepsis mot dem som vil gjøre kirken til en «livssynsnøytral ritual-dispenser». Mot ikke-troende tradisjonalister som kun stiller i kirken på julaften, 17. mai og ved viktige livshendelser. Likevel spør hun om det kan være mulig for en ikke-troende som henne å få litt «i pose og sekk». På mange små steder i landet finnes det ingen gode, alternative ritualrom. Hvorfor kan man ikke få tilgang til disse «vakre, sjelfulle bygg med massevis av sitteplasser», som tross alt er noen av de få som «tangerer en følelse av alvor, tap, sorg»?

Utspillet er fulgt opp av flere. Bjørgulv Braanen i Klassekampen understreker at kirkene er gudshus, men også «folkets bygg» og samlingspunkt for alle i lokalsamfunnet. De er «symboler på noe av det fremste samfunnet har prestert» (KK 29.11). Bruken bør utvides, men det må skje med respekt for kirkerommet slik det er. De som ikke kan akseptere rommet med alter, prekestol og bibelske motiver bør finne seg andre steder.

Teologiske premisser

MF-professor Sturla Stålsett tar den teologiske tråden opp (VL 24.11). Han understreker at pragmatiske eller økonomiske hensyn ikke kan være enerådende når kirken skal tenke videre i saken. I rammen av den særskilte situasjonen med koronakrisen gav Bispemøtet en anbefaling om utleie av kirken til «ikkereligiøse gravferdsseremonier». Det gjaldt situasjoner «der det ikke finnes annet egnet lokale, eller en annen særskilt grunn taler for unntak» (BM 23/20). Om Stålsett vurderer vedtaket positivt, utfordrer han likevel henvisningen til «ikke-religiøse» seremonier. Som forsvarer av det «livssynsåpne» til forskjell fra det «livssynsnøytrale» i livssynspolitikken, tar han til orde for en kirkelig imøtekommenhet overfor ikke-kristne tros- og livssynssamfunn, som også omfatter andre religioner.

Han ønsker seg en fornyet teologisk refleksjon ut fra en dialogisk tenkning om gjestfrihet og en diakonal forståelse av kirkens møte med de andres behov. Dette siste skjer i Bonhoeffers ånd som tilsier at kirkens kall bare kan realiseres idet den er til «for andre». Derfor bør kirken gjennomtenke sitt reglement på nytt. I luthersk nattverdsteologi knyttes tanken om Kristi nærvær og handlingens hellighet til elementenes «bruk». På samme måten mener han at kirkerommets hellighet må ses i sammenheng med kirkens bruk når ord og tro kommer til det materielle. Slik begrunner han et «vekselbruk» hvor andre troende kan bruke kirkerommet uten at det truer ved helligheten når den kristne bruker rommet. Dette åpner for en «teologisk velbegrunnet, livssynsåpen gjestfrihet i situasjoner der det passer med byggets form og kontekst, der menigheten vil, og behovet tilsier det».

Hellighet, åpenhet og identitet

Debatten reiser dyptgripende og interessante spørsmål i folkekirkekonteksten. For det første om premissene som gjelder når åpenhet skal være en integrert del av identiteten i en evangelisk folkekirke. Ordene dialog og identitet er blitt begrepspar. Er vi trygg i vår identitet, kan åpenheten være stor. Om identiteten vises tydelig i noen sammenhenger, trenger den ikke markeres like tydelig i andre. Det ser vi når kirken opptrer i diakonale og sjelesørgeriske sammenhenger. Kirken trenger ikke markere sin teologiske egenart like sterkt over alt så lenge den kan gjenkjennes på en helhet preget av kirkens egne liturgier, bekjennelser og trosuttrykk.

Spørsmålet dernest blir hva vi da skal tenke om kirkerommet og det som foregår der. På den ene siden bærer kirkerommets symboler, historie, arkitektur og estetikk et sterkt budskap i seg selv. Så sterkt at det kan romme et mangfold av livsuttrykk uten at det truer kirkens eller kirkerommets identitet. Det er god grunn til å glede seg over ønskene om å bruke kirkerommet, om det er til begravelser, konserter eller ulike typer kulturaktiviteter. Som folkekirke har vi et særlig ansvar for å forvalte kirkene som nasjonale kulturskatter på vegne av fellesskapet. Det bør danne basis for en gjestfrihet også i møte med ikke-kristne gravferdsseremonier, fremhever kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum i VL 3.12.

På den andre siden må vi spørre om vår oppfatning av kirkerommets hellighet og identitet likevel må sette begrensninger for bruken. Er kirken et hellig rom, hva består dets hellighet i? Er den primært knyttet til den bruken av rommet som til enhver tid finner sted, eller sitter den også «i veggene»? Er den forbundet med kirkens materialitet i kraft av symbolene, arkitekturen, handlingene og ordene som over tid har fått definere rommet? I ordningene for vigsling av kirker sies det at kirken «helliges gjennom Guds ord og bønn» og ved at kirken tas i bruk. Rommets hellighet er knyttet til Den hellige ånds nærvær i ordene og sakramentene som til stadighet deles i rommet. Innen arkitekturteori kan man snakke om at et rom etablerer sin identitet, atmosfære eller utstråling gjennom samspillet mellom de symbolske og estetiske uttrykk som finnes. Gjennom de sosiale handlingene og brukshistorien som etableres over tid.

Dermed må vi spørre: Kan denne identiteten så å si bli forstyrret av et vekselbruk med andre tros- og livssynssamfunns ritualer? Eller av at gravferdsbyråene innfører et tilbudsskjema hvor de pårørende finner en avkrysningsmulighet for begravelse i kirken – med eller uten kirkens liturgi og prester? Kirkerådslederen har tatt til orde for et videre arbeid med spørsmålene i kirkens rådsorganer. Det er en god idé. Hva utfallet av prosessen bør bli, skal ikke forskutteres her. Uansett må resultatet bygge på en grundig vurdering av samspillet mellom alle praktiske og prinsipielle perspektiv i saken.

Videre i denne utgaven vil vi markere 70-års jubileet for PKU i Norge. Ingen videreutdanning har så lang historie og har betydd så mye for utviklingen av presters tjeneste opp gjennom årene. Bidragene fra Svein Bjarte Mangersnes og Oddmund Teigen gir innblikk i dette. Artikkelen til Trond H. F. Kasbo løfter frem en lite kjent kirkehistorie med forbindelseslinjer mellom «sterktroende» og læstadianere sør og nord i landet. Ellers finner dere leseverdige innlegg til organiseringsdebatten fra Bonden, Lappegard og Huseby, og klimaspalte om Klimamøtets vedtak fra Sturla Stålsett

God lesning og velsignet julehøytid!

Øvrig innhold:

Artikler og innlegg:

PKU 70 år
Relasjonell ferdighetskompetanse - nødvendig i utrustningen av sjelesørgere
Sterktroende og Læstadianere
Organisering av lokalkirken
Kirken, klimaet og politikken - etter Kirkemøtet 2021

Månedens salme

Søndagsteksten

Nyttårsaften
1. nyttårsdag - Jesu navnedag
Kristi Åpenbaringsdag
2. søndag i åpenbaringstiden