"Så deg på instagram": Fra aktivitet til relasjon

Du sa det så hverdagslig: hei, jeg er sokneprest, og jeg tenkte, hun sier jo hei på en helt vanlig måte. Så her er jeg. Jeg trenger noen som kan ta i mot meg og livet mitt og gå sammen med meg et stykke på veien. Og så tenkte jeg at en prest kanskje kan tåle alt det. En prest som sier hei på en vanlig måte.

Hun som kom til meg for samtale er ikke den eneste, og jeg er ikke den eneste presten eller kirkeansatte som har opplevd dette. Det som presset seg fram som en type nødløsninger da landet stengte ned den 12. mars 2020, har blitt en måte å kommunisere og omgås som kirke på. Kirken utviklet digitale muligheter til tilstedeværelse i hurtigtogsfart! Mange har vært engstelige for om livet på sosiale media skulle bli et behagelig substitutt for den «ordentlige kirken», der det å kunne redigere virkeligheten med kameravinkler og manus og styre etter «likes» ville bli viktigere enn det menighetsarbeidet vi står i til vanlig. Kanskje kunne det vært en berettiget engstelse hvis driverne bak denne utviklingen var å styre etter lettsolgt popularitet.

Dreiningen fra å være fellesskaps- og aktivitetsorientert til henvendelsen til enkeltmennesker som pandemien har tvunget oss til kan ha gjort oss godt, om vi greier å ta med oss de innsiktene og erfaringene som vi har fått.

Driverne – ikke bare digitale muligheter

Men det var ikke det som var driverne. Mange – for ikke å si de fleste av oss - beveget oss langt utenfor vår egen komfortsone da landet stengte ned. Vi tok i bruk det vi hadde, en telefon, en Ipad, men ikke minst kirkens arv, tradisjon og ritualer: en kveldssalme, en tidebønn, en forbønn, en samtale, en velsignelse, konfirmanter på zoom, Teams og TiKToK. Gudstjeneste på nye måter, men med savnet av den fysiske menigheten som en lengsel i kroppen. Hvorfor gjorde vi dette? Jo, fordi vi ønsket å gi opplevelsen av fellesskap, en formidling av Guds ord, omsorg og trøst, med det vi kan og det vi har. Derfor er det ikke bare digitale flater som har blitt benyttet som handlingsrom i denne koronatiden der alt ble annerledes enn vi er vant til. Minst like mye energi er lagt i å organisere telefontjeneste for samtaler, sende sms-er, skrive brev, organisere tilsyn av enslige, sende fireårs- eller seksårsbøker med personlige hilsener i posten. Eller etablere forbønnstjenester i kirkene, hvor de som ønsker det kan melde inn forbønnsemner og vite at noen tenner lys og ber for deg. Vi har uteandakter på sykehjem, og døper. En og en, en og en familie, nært og lite spektakulært, omgitt av talende tomme kirkebenker. Vi har møtt og møter sørgende under ulike restriksjoner og følger dem gjennom gravferder. De lite «seervennlige» tjenestene, som også er en del av kirkens tilstedeværelse, har vært der hele veien. Så  langt vi har maktet har vi forsøkt å være og utføre det oppdraget som er oss betrodd, innenfor de rammebetingelsene vi til enhver tid har fått.

Omstilling og kreativitet

Kirken har virkelig vist evne til omstilling og kreativitet. Mange har satt ord på takknemligheten over å få gjenkjenne sin kirke, sin prest og kirkemusiker, sin diakon eller kateket eller andre kirkelige medarbeidere. Ja, takknemligheten over å få kjenne på tilhørigheten til sin menighet og få hjelp til et regelmessig andaktsliv har vært overraskende stor, også fra dem som vi ikke ser så ofte i kirkebenkene av ulike årsaker. Vi har oppdaget at for noen er det rett og slett fordi de har ulike fysiske hindringer. Derfor tror jeg at vi har fått med oss noen viktige og nye innsikter.

Enda er det for tidlig å si hva slags dyptgripende virkninger pandemien får for kirkens liv og tilstedeværelse, særlig fordi vi enda ikke er tilbake til det som forhåpentligvis vil være noe litt nærmere verden og virkeligheten slik den var før. Vi opplevde å miste mye av det vi regnet som helt fundamentalt, da landet stengte ned. Og selvsagt, det gjorde vi. Men når et nytt semester nå tar til, hvor vi har håp om å sakte men sikkert få slippe ut av pandemiens grep, så er det kanskje noe vi har funnet (igjen) ved kirkens/Kristi vesen også?

Fra fellesskap til person

For det paradoksale er at det ser ut til at noen trenger det rommet og det nærværet som digitale flater gir, eller brevet i posten, den faste telefontjenesten til den lokale kirken, eller invitasjonen til medvandring. Det som oppleves som en direkte henvendelse til det enkelte mennesket, i dennes liv slik det er akkurat nå. For uten disse tilbudene får de ikke muligheten til å finne sin plass i det fellesskapet som er Kristi kropp, kirken.

Dreiningen fra å være fellesskaps- og aktivitetsorientert til henvendelsen til enkeltmennesker som pandemien har tvunget oss til kan ha gjort oss godt, om vi greier å ta med oss de innsiktene og erfaringene som vi har fått. Ja, å være kirke er å være en del av et fellesskap. Men inkarnasjonen er også Gud som henvender seg til meg og hele livet mitt og tar bolig i det. Det er ikke hovedsakelig at kirken skal ha med folk på eller inn i aktiviteter eller arrangementer noen av oss - enten det er ansatte eller engasjerte frivillige - har definert som steder der Jesus lar seg åpenbare eller finne.

I kjernen av kirkens vesen og oppdrag ligger dette: Nærheten til enkeltmenneskene og våre historier. Viljen og drivkraften i å være hos med det vi har og det vi kan i vår tid. Åpenheten for det å være en vanlig kirke for - og derfor med – vanlige mennesker. Det er dessuten også vår lutherske arv og utfordring.

Øvrig innhold:

Artikler og innlegg:

• Rowan Williams: en teologisk introduksjon
• Prestetjenesten i ny kirkeordning

Månedens salme

Bokmeldinger

Søndagsteksten:

• 12. søndag i treenighetstiden
• 13. søndag i treenighetstiden
• 14. søndag i treenighetstiden
• 15. søndag i treenighetstiden
• 16. søndag i treenighetstiden