Kirkemøtet i september skal etter planen fatte et prinsippvedtak om kirkelig organisering. Siden 2005 har prostimodellen vært løftet frem som den organisatoriske løsningen på de strukturelle utfordringene kirken står i. Gjennom høringsprosessen har denne fått hard medfart, både hos kirkelige og kommunale høringsinstanser. Til gjengjeld har vi fått et enda tydeligere bilde av hvilke hensyn høringsinstansene vektlegger. Det bør legge føringer for de veivalgene Kirkemøtet nå skal foreta.

LK-11 2022

Skrevet av Inge Westly

Ingen skal anklage kirkerådsledelsen for ikke å ønske fremdrift i saken om organisering. Store ressurser er satt inn på å føre prosessen videre. Mange av oss var kritiske til at prostimodellen igjen ble lagt til grunn for et omfattende utredningsarbeid i kirken. Når høringsrundene er gjennomført, er vi uansett blitt klokere. Høringen tydeliggjør hvilke løsninger som har oppslutning, og som kirkens beslutningstakere har et demokratisk ansvar for å lytte til i fortsettelsen.

Justere virkelighetsbilde

For det første bør man merke seg hvilke interesser og avveininger som faktisk gjør seg gjeldende i spørsmålet om arbeidsgiverorganisering. I min artikkel om «Prostimodellens bakgrunn og begrunnelser» i TPT 2/21, undersøkte jeg argumentasjonsform og retoriske virkemidler i utredninger om prostimodellen siden 2005. Et funn var hvordan prestene og deres interessekamp har blitt fremstilt som avgjørende hindring for en demokratisk utvikling og en hensiktsmessig organisering av kirken. Fortsatt fremstilles ønsket om et felles nasjonalt arbeidsgiveransvar som en problematisk profesjonsinteresse fra prestenes side. Det er på høy tid å legge en slik tolkningsnøkkel til side. Som både høringen og bidragene i dette temanummeret viser, er det mer enn prestenes interesser som taler for et nasjonalt forankret arbeidsgiveransvar for alle. Diakoner og kateketer sammen med menighetspedagoger og menighetsarbeidere taler tydelig i samme retning. En rekke menighetsråd og fellesråd går også inn for en nasjonal løsning. Synspunktene i øvrige arbeidstakerorganisasjoner går heller ikke entydig i retning av et lokalt arbeidsgiveransvar. Det er dermed et spekter av hensyn som nå taler for et nasjonalt forankret arbeidsgiveransvar.

Det er heller ikke slik at de som går inn for et felles nasjonalt arbeidsgiveransvar ønsker seg mindre makt og ressurser til menighetsrådene eller lokalkirken. Når prostimodellen har møtt motstand, er det ikke minst fordi den blir oppfattet som en trussel for den handlekraften og vitaliteten som må finnes i lokalmenigheten. Både kirkeforståelse og hensyn til de ansatte preger vurderingene på disse punktene.

Føringer fra høringen

Jeg mener høringsprosessen avdekker minst fire hensyn som bør legge føringer for en fremtidig organisering:

1) Det er stor oppslutning om én arbeidsgiverlinje, selv om synspunktene på modeller spriker. 2) Et arbeidsgiveransvar forankret i det nasjonale rettssubjektet, med delegering av ansvar i kirkestrukturen regionalt og lokalt (modell 2 i sakspapirene til KM), har bred oppslutning, stor betydning for de ansatte og for fremtidig rekruttering til kirkelige stillinger. 3) Forholdet til kommunene er vesentlig for kirkens relasjoner lokalt og bør ivaretas i en fremtidig struktur. 4) Det må tilrettelegges for demokratisk myndighet, ledelsesansvar og ressurser lokalt i soknet slik at dette videreføres og utvikles som en vital grunnenhet i Den norske kirke.

Kirkemøtevedtaket fra 2006

Utfordringen med disse føringene er selvsagt å kombinere et nasjonalt arbeidsgiveransvar for alle med kommunal finansiering av mange stillingskategorier. Den todelte finansieringen mellom stat og kommune har lang historie, og ble videreført i «Lov om tros- og livssynssamfunn» så sent som i 2020. Mens øvrige tros- og livssynssamfunn blir finansiert av staten, fikk Den norske kirke gjennomslag for en fortsatt delt finansiering i lovverket. Posisjonen hadde forankring i Kirkemøtevedtak fra 2018. Begrunnelsen, om at relasjonen til kommunene ville ivaretas bedre om de har et finansielt medansvar, er lett å forstå.

Det påfallende i 2018 var imidlertid at den interessante finansieringsmodellen Kirkemøtet samlet seg om i 2006, ikke ble tatt i betraktning. I 2006 foreslo et flertall i Gjønnes-utvalget (NOU 2006:2) en delt finansiering, hvor relasjonen til kommunen ble videreført gjennom et ansvar for kirkebyggene, mens lønnsmidler for alle stillinger ble gitt av Staten. I Kirkemøtets høringssvar til Kultur- og kirkedepartementet uttalte man da: «Kirkemøtet støtter i hovedsak anbefalingen fra utvalgets flertall der det statlige tilskuddet dekker lønninger og tilknyttede personal/driftskostnader, mens kommunene dekker bygging, forvaltning, vedlikehold og drift av kirkebygg.» (KM 08/06) En slik løsning ville gjort det langt enklere for Den norske kirke å kombinere de ulike hensynene i sitt videre arbeid med organisering. Hvorfor denne modellen var ute av bildet i Kulturdepartementets høringsnotat om den nye tros- og livssynsloven i 2017, skal være usagt. Men, om en slik finansieringsmodell igjen kan anses som hensiktsmessig for kirken, bør den bli et tema i den langsiktige dialogen med lovgiverne om finansieringsordningene.

Tid for veivalg

Foran det kommende Kirkemøtet har Kirkerådet med knapt flertall fremmet en kompromisspreget modell 3 «med samlet og samordnet utøvelse av arbeidsgiverfunksjoner, men der rettssubjektet Den norske kirke fortsatt er arbeidsgiver for prestene». Løsningen kan være et skritt på veien, men fremstår ikke som noe prinsippvedtak for fremtiden. Det kan leses ut av synspunktene vi har fått inn til dette temanummeret. Her fremføres kritikk på flere punkter, et sentralt ankepunkt er at den ikke godt nok innfrir målet om å etablere én felles arbeidsgiver.

Frustrasjonen over den langtrukne prosessen i denne saken er uttalt mange ganger siden prostimodellen først ble lansert i 2005. Ansvaret er ofte blitt lagt på dem som var imot prostimodellene eller liknende løsninger som ble lansert. Jeg mener det nå er grunn til stikke fingeren i jorda, justere perspektivet, tenke langsiktig og forvente handling i tråd med de synspunktene som er blitt tydeliggjort gjennom høringen. Et felles nasjonalt arbeidsgiveransvar er et av de målene som har fått forsterket begrunnelse i denne sammenhengen. Om nødvendig, kan modellen realiseres etter hvert ved hjelp av finansieringsmodellen fra Gjønnesutvalget i 2006. Hvis Kirkemøtet ønsker et substansielt veivalg i tråd med viktige føringer fra høringen, bør de gå inn for modell 2. Kirkemøtet står for døren. I dette nummeret har vi invitert utvalgte meningsbærere til å si sin mening om den kirkelige organiseringen: Både om hva som er deres primære synspunkter, og hvordan de vurderer kirkerådets modell 3. Blant bidragsyterne er representanter for ansattes organisasjoner og personer vi har utfordret fra KA, fellesrådene og kirkevergene. Vi gjør oppmerksom på at bidragene er skrevet før sakspapirene til Kirkemøtet forelå, og at det er sakspapirene til KR 60/22 i juni som danner grunnlaget for innspillene.

Vi sier takk for leseverdige bidrag fra våre inviterte artikkelforfattere, og fra dem som skriver til våre faste spalter.

Temanummer: Veivalg om kirkelig organisering

Øvrig innhold:

Artikler

  • Ønsker en nasjonal arbeidsgiver for alle
  • Fristilt folkekirke mot 2030
  • Det er på høy tid at kirken samler sitt mannskap
  • Viktig med felles arbeidsgiver
  • Organisering av arbeidsgiveransvar i Den norske kirke
  • Én arbeidsgiverlinje
  • Nærhet til lokalsamfunnet og alle ansatte
  • Min favorittdag i kirkeåret: Høsttakkefest

Månedens salme

Søndagsteksten

16. søndag i treenighetstiden

Mikkelsmesse

17. søndag i treenighetstiden 18. søndag i treenighetstiden