Vigslet til tjeneste

Som ledd i den løpende revisjon av Den norske kirkes liturgiske tekster er Nemnd for gudstjenesteliv (NFG) i gang med en justering av vigslingsliturgiene.

I den sammenheng har Bispemøtet blitt konsultert om man ønsker å beholde ordinasjon som betegnelse for vigsling av prester, eller om man konsekvent vil bruke betegnelsen vigsling for alle de vigslede tjenestene. At Bispemøtet i sitt svar ga uttrykk for at de ønsket en konsekvent bruk av betegnelsen vigsling (BM 7/23), har noen sett som uttrykk for en nedvurdering av prestetjenestens særpreg. Det er etter mitt skjønn en feiltolkning.

Begrepene vigsling og ordinasjon har i norsk sammenheng blitt brukt noe om hverandre. I Alterboken av 1920 snakkes det om «prestevielse». Samtidig omtales den som skal vigsles som «ordinanden» – og etter handlingen som «den nyordinerte». I den nåværende liturgien fra begynnelsen av 1980-tallet har rubrikken tittelen «Vigsling til prestetjeneste». Ordinasjonsbegrepet kommer også her bare indirekte til uttrykk ved at den som vigsles omtales som «ordinanden».

Som vigslet vet man at man ikke opptrer på egne vegne, men på vegne av kirken – og dermed også på vegne av kirkens Herre.

Ulike vigslingsliturgier side om side Den nåværende liturgien skiller seg likevel fra den tidligere ved at den lever side ved side med liturgier for vigsling av diakon, kateket og kantor. Bakgrunnen for disse liturgiene var fremveksten av nye kirkelige stillingskategorier som man etter hvert fant behov og grunnlag for å vigsle. Dette var vigslingsliturgier som ble innført uten at det var full enighet om de teologiske premissene for dette, og liturgiene gir derfor selv ikke noen entydig nøkkel til å forstå forholdet mellom dem.

Det som var sentralt i debatten var likevel ikke terminologien ordinasjon/vigsling, men spørsmålet om hva man ble vigslet til. En vanlig problemstilling var gjerne om man ble vigslet til «det kirkelige embete» slik det er omtalt i Confessio Augustana art. 5. De som svarte nei, mente at dette var en betegnelse som måtte reserveres for prestetjenesten, og at de andre tjenestene derfor i prinsippet var «leke» tjenester. De som svarte ja, tenkte seg gjerne at de andre tjenestene hadde del i aspekter i det kirkelige embetet, mens presten hadde det hele – noe som gjerne ble omtalt som «tjenestedifferensiering». Noen så også dette i lys av tanken om det tredelte embetet (diakon-prest-biskop) som man har i mange andre kirker.

Tross mange utredninger skapte denne uenigheten usikkerhet hos diakoner, kateketer og kantorer om hvordan deres vigsling var å forstå. Var det en vigsling på et lavere nivå? Ikke minst i internasjonal sammenheng var det vanskelig å forklare hvilken status slike tjenester hadde i Den norske kirke.

Uttalelsen fra 2010

Gjennom sin uttalelse «Diakontjenesten i kirkens tjenestemønster» (BM 3/10) tok Bispemøtet til orde for en posisjon som deretter er blitt akseptert av Kirkemøtet og lagt til grunn for senere vedtak. Her la man til side tidligere forsøk på å se alle vigslede tjenester som uttrykk for det samme «embete», og tok i stedet til orde for å forstå dem som ulike tjenester innenfor det totale tjenestefellesskapet i kirken. Innenfor dette fellesskapet finnes det ingen grader av vigsling – forskjellen ligger i at man vigsles til ulike tjenester. Bispemøtet slår derfor fast at det ikke er noen prinsipiell forskjell på ordinasjon og vigsling, samtidig som man den gang ikke så noen grunn til å avskaffe den tradisjonelle omtalen av prestevigsling som ordinasjon.

Denne konsesjonen til tradisjonell språkbruk skapte i ettertid usikkerhet om hva biskopene egentlig mente, og om det ikke likevel er en nivåforskjell mellom de ulike vigslingene. At Bispemøtet nå har bekreftet at det er vigslingsbegrepet som konsekvent skal brukes i de liturgiske tekstene, bidrar etter mitt skjønn til større prinsipiell klarhet.

Det gjør det også lettere å kommunisere Den norskes kirkes vigslingspraksis internasjonalt, der en eventuell nyanse mellom vigsling og ordinasjon er vanskelig å forklare. På engelsk er det uansett vanligst å snakke om «ordained ministry». I Sverige snakker man om «vigningstjänsten». På noen språk kan begrepsbruken variere med konfesjonell tilhørighet. Mens tyske lutheranere snakker om «Ordination», snakker tyske katolikker om «Weihe».

Tjenestenes særpreg

En fordel med biskopenes uttalelse fra 2010 var at den understreket særpreget ved de ulike tjenestene framfor å se dem som ulike uttrykk for den samme tjeneste eller embete. For forståelsen av CA 5 innebar det at man ikke forstod denne som en tekst om et differensiert kirkelig embete, men som et uttrykk for det som er prestetjenestens identitetsskapende midtpunkt, nemlig forkynnelsen av Ordet og forvaltningen av sakramentene. Vigsling handler ikke om vigsling til en generell status som vigslet, men om vigsling til en bestemt tjeneste, som prest, diakon, kateket eller kantor. Både for prestetjenestens og de andre tjenestenes del er det i tiden som kommer viktig å arbeide med identitet og selvforståelse i rammen av det kirkelige tjenestefellesskap, et fellesskap der både vigslede og ikke-vigslede har sin plass. Ikke minst er dette viktig i møte med ny kirkelig organisering.

Vigslingen er i luthersk kirke ikke forstått som et sakrament. Ifølge Luther kan «alt som er krøpet ut av dåpen, (…) rose seg av allerede å være viet til prest, biskop og pave». Vigslingen gir derfor ikke en bestemt åndelig kvalitet utover det som er gitt i dåpen, men er en handling som gir et døpt menneske et særlig oppdrag til å utføre en tjeneste for fellesskapet og på fellesskapets vegne.

Fordi vigslingen ikke bare gjelder i en enkelt menighet, men i hele kirken, utføres den av biskopen som representant for hele kirken. Gjennom vigslingen bekrefter kirken sitt kall til den som vigsles, som dermed får de nødvendige fullmakter for å utføre sin tjeneste. Sentralt i vigslingen er også forbønnen, der man ber om Åndens utrustning over den som vigsles. Som det heter i en salme som ofte brukes ved vigslinger: «Kom, Hellige Ånd, Herre Gud, gyd dine nådegaver ut, i sjel og hjerte oss dem send og kjærlighetens ild opptenn!» (N13 224)

Uansett hvilke begreper man bruker, er vigslingen en handling som er egnet til å skape en trygg og sikker basis for en livslang tjeneste. Som vigslet vet man at man ikke opptrer på egne vegne, men på vegne av kirken – og dermed også på vegne av kirkens Herre.

Artikler

• «Sakramentene skal bli gitt til dem som trenger trøst» (CA24)
• Å gjøre Gud til objekt
• Tre dager og tre netter?
• Kan vi leke oss ut av klimakrisen?

Bokmelding

Månedens salme

Søndagsteksten

4. søndag i påsketiden

1. mai

5. søndag i påsketiden

6. søndag i påsketiden

17. mai