En kristen begravelse

Prester forteller at arbeidet med gravferd er noe av det viktigste og mest meningsfulle de gjør. Kontaktflaten er bred og møtepunktene viktige. Gravferdspraksisen gjenspeiler kirkens nærvær blant folk på sitt beste.

Samtidig utfordres kirken stadig mer av en konkurranse fra livssynsåpne begravelser. Årsakene kan være mange. Noen ganger hører vi at pårørende er urolige for at seremoniene skal bli «for kristne». Det er grunn til å spørre om hvilke spørsmål som konkret settes i spill og hva man legger i en kristen begravelse.  

Kirkelig gravferd står stadig sterkt i Norge. Årsstatistikken for 2022 viser at 83 % av alle gravferder ble utført i Den norske kirke. Tilsvarende tall for Svenska kyrkan er 65 %, mens Church of England tok hånd om mindre enn 25 % av alle engelske begravelser i 2019. Mentalitet og praksis er i bevegelse. Norge hadde en nedgang på 2,3 prosentpoeng i andel kirkelige begravelser fra 2019 til 2022. Nedgang er ikke nødvendigvis noe negativt i et stadig mer pluralistisk samfunn. Kirkestatistikk er heller ikke det som utløser presters engasjement i møtet med de sørgende. Utviklingen bør derimot analyseres for at vi skal forstå hva som skjer og kunne møte de endrede ønsker på en mest mulig kvalifisert og konstruktiv måte. Ikke minst er det interessant å se på hvordan vi kan ivareta gravferdens karakter som kristen i møte med behovene som meldes inn.

Valgfrihet og fleksibilitet

Det forskes mye på gravferdspraksiser for tiden både i Norge og Europa. I denne utgaven av LK presenterer vi funn fra ferske undersøkelser i Norge og Sverige. Fredrik Saxegaard refererer fra prosjektet «Forhandlinger ved graven» som ble lagt fram tidligere i år, og Kristina Helgesson Kjellin fra prosjektet «Är vi meningsfulla?» fra 2021. Likhetene i funnene er påfallende. Sverige har hatt en større forskyvning mot det de kaller «borgerlige» begravelser enn tilfellet er for humanistiske eller livssynsåpne begravelser i Norge. Men begrunnelsene likner. Ønsket om individuell valgfrihet og personlige begravelser er stikkord som går igjen. Det er interessant å merke seg når Kjellin fremhever hvordan valget av borgerlige begravelser ikke trenger å handle om å velge bort kristne innslag, men snarere om valgfriheten i de borgerlige seremoniene. Det avgjørende er at begravelsen skal foregå på den avdødes og de sørgendes premisser. Både i svenske og norske undersøkelser ser vi at valget av musikk er et av de punktene hvor engasjementet kan bli størst. Kirkens fleksibilitet blir avgjørende for mange av dem som er usikre på hva de skal velge.

Valget mellom kirkelig eller annen gravferd er et spørsmål som gjerne avklares i samtalen med byråene. Den norske undersøkelsen speiler et bilde der byråer viser stor grad av lojalitet både til de pårørende og til kirkens ordninger. Når samtalen kommer inn på hva som er mulig å få til i en kirkelig seremoni, blir byråene uvilkårlig formidlere av en regelorientert logikk på kirkens vegne. Forståelig nok. Skal man forvalte praksiser i fellesskap blir regler og retningslinjer viktige verktøy. Gjennom vedtatte liturgier har byråer, kirkemusikere og presteskap et felles rammeverk. I praksis kan antall salmer og valg av sanger og bibeltekster danne demarkasjonslinjen for hva som kan aksepteres fra kirkelig side. Ett sted må jo grensen gå når vi snakker om inn- og utvalg av kristne symboler i balansen mellom fleksibilitet og liturgisk forutsigbarhet. Spørsmålet er om rammene og balansepunktene som gis i dag er de mest egnede.

Evangeliet består av performative ord preget av og innrettet mot konkrete livssituasjoner.

Det menneskelige og det kristne

Dagens gravferdsliturgi er 20 år i år. Den var i det store og det hele et resultat av en grundig prosess og gav større valgmuligheter sammenliknet med den foregående. Et viktig mål var å bøte på en ubalanse i tidligere liturgier som ikke gav tilstrekkelig rom for «det berettigede menneskelige» i avveiningen mot det «nødvendige kristne», slik det sies i forarbeidene. Ensidigheten hadde røtter tilbake til den første egentlige gravferdsliturgien etter reformasjonen, innført så sent som i 1889. Før det hadde kirkeordinansen av 1539/42 stilt de pårørende fritt til å velge prestens medvirkning ved gravferd, mens jordpåskastelse, salmesang og likpreken var elementer som ble gradvis innarbeidet i de påfølgende århundrer. Med liturgien fra 2003 konsolideres ikke bare ritualet som fastlagt gudstjenestelig handling, men ritualet utvikles også som en kontekstuell og diakonal handling hvor det enkeltes liv og den særskilte situasjon skulle få et tydeligere uttrykk.

Overgivelsesbønnen og bønnen ved gravstedet var nye elementer fra 2003 som kan ses i sammenheng med det diakonale og sjelesørgeriske anliggendet. Samtidig ser det ut som den gudstjenestelige dimensjonen skulle styrkes, blant annet gjennom nye ledd til alminnelige bestemmelser punkt 2 og 3. Mens alminnelige bestemmelser til alle andre liturgier konsentrer seg om praktiske forhold, gir disse påfallende nok anvisninger for seremoniens teologiske innhold. I gravferden skal det bibelske budskap komme «til uttrykk i sin fylde» med eksplisitt henvisning til frelseshistoriske motiver fra skapelse til dom og oppstandelse. Nytt i 2003 var også innføringen av Joh 3,16 som obligatorisk ledd, noe som ble vedtatt over bordet i Bispemøtets behandling uten at forslaget var drøftet eller forberedt av andre organer. Det kan se ut som innføring av en omdiskutert overgivelsesbønn og betoning av det «berettigede menneskelige» måtte balanseres gjennom en vekt på den læremessige dimensjonen i ritualet.

Ordningene fra 2003 gav viktige tilskudd til gravferdsliturgien. Samtidig kan det virke som de ikke i tilstrekkelig grad gir rom for forståelsen av evangeliet med dets karakter av å være kontekstuelle, performative ord som er preget av og innrettet mot de konkrete livssituasjoner – noe som fremkommer nettopp i forbindelsen mellom «det menneskelige» og «det kristne», det teologiske og det diakonale. I sitt bidrag i dette nummeret tar Rolv Nøtvik Jakobsen utgangspunkt i en slik forståelsen av hva kristen forkynnelse er: Formidling av et godt budskap til tilhørere i en gitt situasjon. I lys av dette problematiserer han leddet om det bibelske budskapet «i sin fylde» fra alminnelige bestemmelser, innledningsformuleringen til tekstlesningene og bruken av Joh 3,16 i liturgien. Dette er innspill som bør vurderes nærmere. Ord om dom og frelse fra fortapelse kan gi mening i sin rette sammenheng, men det er ikke gitt at enhver begravelse er en rett sammenheng for disse ordene. De kan snarere være egnet til å skape karikerte forståelser både av hva evangeliet og en kristen gravferd handler om. Det er på tide å se på ordningene for gravferd på nytt, både når det gjelder grad av fleksibilitet og hvilke faste formuleringer som skal høre med.

Du finner følgende artikler om temaet kirkelig gravferd:

• «Forhandlinger ved graven» av Fredrik Saxegaard
• «Är vi meningsfulla?» av Kristina Helgesson Kjellin
• «Er evangeliet det same som fylden av «den bibelske bodskapen»?» av Rolv Nøtvig Jakobsen

I tillegg finner du:

• Bokanmeldelse
• Månedens salme
• Tekstgjennomganger fra julenatt til nyttårsaften