I år feirer Norge tusenårsjubileet for innføringen av kristenretten på Moster i 1024, og i tillegg 750-årsjubileet for Magnus Lagabøtes landslov.

LK 2/24

Kristendommens innflytelse ble avgjørende for utviklingen av rettsstat, menneskesyn og samfunnssyn, og resulterte også i det nære forholdet mellom kongemakt og kirke. Tusen år senere er relasjonene mellom stat og kirke endret. Vi har fått et livssynsåpent samfunn hvor roller må utvikles og defineres på nytt. Nettopp i dette tidsbildet gir tusenårsjubileet en viktig anledning til å minne om kristentroens betydning for utviklingen av samfunnet vi har i dag. Og enda mer, til å tenke høyt om hva kristen kulturarv bør og ikke bør bety for utviklingen av fremtidens samfunn.  

For den som mener at religion og politikk prinsipielt bør tilhøre to adskilte livssfærer, vil et tilbakeblikk til 1024 være en tankevekker. Kristendommens innflytelse på lovgivning og samfunnsdannelse ble epokegjørende. Kristenretten ble utgangspunktet for utvikling av demokrati og rettsstat, for idealer om individets verdi og rett, og for oppfatningen av at det finnes noe som er rett uavhengig av maktforholdene i samfunnet. Slaver og kvinner fikk nye rettigheter. Det ble ikke lenger tillatt å sette uønskede barn ut for å dø. Alle mennesker ble sett som skapt i Guds bilde, og det førte til forpliktelsen om å ta vare på de svakeste i samfunnet, uavhengig av hva slags ætt et menneske hørte til. Det innledet overgangen fra det som liknet et klansamfunn til et statssamfunn.  

Ulike narrativ  

Det finnes sterke narrativ i vår tid som knytter verdier som demokrati og menneskeverd først og fremst til opplysningstiden og den påfølgende sekulariseringen i Europa. Det er ingen tvil om at opplysningen fikk stor betydning med dens vektlegging av individuell frihet og fornuft, og dens oppgjør med autoritære tenkesett i etterkant av religionskrigene på 1600-tallet. Det rettferdiggjør likevel ikke den typen historiefortelling som søker å skille humanisme fra kristendom og overse de dype historiske virkningene som fulgte med introduksjonen av det kristne menneskesynet. Jubileumsåret er en viktig anledning til å løfte frem dette minnet, å korrigere fordreide narrativ, og tydeliggjøre hvilken humaniserende kraft som historisk sett har ligget i kristendommen.  

Kristenretten representerte noe nytt, radikalt og transformerende da loven fastslo at mann, kvinne, rik og fattig, mektig og avmektig, alle skulle døpes etter samme ritual, gravlegges på samme kirkegård, og møtes til nattverdsfeiring i samme kirkerom. Noe slikt hadde ikke skjedd tidligere. Samtidig er det klart at kristenretten i 1024, hånd i hånd med fellesskaps- og likhetstankene, også innebar en religiøs tvang som i dag fremstår som uakseptabel, ikke minst i lys av idealene fra opplysningstiden. Forpliktelsen til dåp, konfirmasjon og nattverd skulle leve videre i lovverket til inn på 1900-tallet. Nå, bare hundre år senere, virker lovfestede religiøse plikter fremmedartede og kuriøse på de fleste av oss. Samtidig er det en slik tvang, ensretting eller privilegering av ett livssyn mange frykter når de anfekter Den norske kirkes nærvær i offentlige institusjoner eller særstilling i grunnloven.  

Tankegods som utfordrer  

Dette aktualiserer viktige problemstillinger når vi vil gjennomtenke hvilken betydning den kristne kulturarvens skal ha i fremtiden. Grøftene er flere. Det er ikke vanskelig å se for seg at en feiring av kristendommens historiske rolle kan utarte til en hegemonisk og triumfalistisk mentalitet, en mentalitet som knytter kristendom og norskdom sammen, og som munner ut i en fiendtlig innstilling til innvandrere, annerledes troende og i særdeleshet muslimer. Om vi står for en historieforståelse som nettopp vektlegger forbindelsen mellom kristningen og opplysningstiden, må religionsfrihet, toleranse og imøtekommenhet overfor annerledes troende være avgjørende, også for våre verdivalg i fremtiden.  

Om vi som samfunn skal vedkjenne oss den formende kraften som har ligget i den kristne humanistiske tradisjonen, bør de menneskene som bor og vokser opp i dette samfunnet få kjennskap til den. 

På den andre siden, om vi som samfunn skal vedkjenne oss den formende kraften som har ligget i den kristne humanistiske tradisjonen, må vi la de menneskene som bor og vokser opp i dette samfunnet får kjennskap til den. Det gjelder ikke bare overfor den rollen denne tradisjonen har spilt historisk sett, men også til måten den utfordrer oss på også i dag. Med kristenretten fikk tanken om mennesket som skapt i Guds bilde, og tilhørigheten til en verdensvid kirke og menneskehet hvor også den fattige hadde sine rett, en avgjørende betydning. Det er lite som tyder på at dette tankegodset er mindre aktuelt med sine utfordringer til oss som nasjonalt og globalt fellesskap i dag.  

Til inspirasjon  

Vi står ved innledningen til jubileumsåret for kristenretten. Det gir oss som kirke og samfunn en unik mulighet til fordypning og kunnskapsdeling om de viktige prosessene pågikk den gangen. Vi håper dette nummeret av LK vil gi inspirasjon, både til å hente mer kunnskap om historien og jubileet, og til å se hvordan tankegodset utfordrer i dag. Og, vi kunne knapt fått bedre veiledere enn de som bidrar til denne LK-utgaven nå: Biskop i Bjørgvin Ragnhild Jepsen er medlem av jubileumskomiteen, og gjennom sin artikkel viser hun hvordan ideer og praksiser som ble transformerende den gangen, også utfordrer i dag. Professor i rettshistorie Jørn Øyrehagen Sunde er en høyaktuell kunnskapsformidler og enestående kjenner, både hva angår kristenretten og Magnus Lagabøtes landslov. Gjennom hans artikkel får vi et sjeldent innblikk i inspirasjonskilder, hendelsesforløp og virkninger når det gjelder Olav den Helliges bidrag. Prost Svein Arne Theodorsen har Moster i sitt prosti og har vært sentral i forberedelsene til jubileet fra starten av. Han gir oss innblikk i tenkning og program for feiringen som forhåpentligvis kan gi inspirasjon til markeringer andre steder i landet, og kanskje også til å legge turen innom Moster om anledningen skulle by seg.  

I dette nummeret blåser vi også nytt liv i klimaspalten etter noen måneders pause. Fremover tar vi sikte på et klimabidrag i om lag annethvert nummer. Denne gangen deler vi biskop Kari Veitebergs appell som hun holdt foran Stortinget på en demonstrasjon foran klimatoppmøtet i Dubai før jul. Om det er gått noen uker siden da, er ikke innholdet blitt mindre aktuelt.  

Og, i disse plagiat-tider, la det bare være sagt til slutt: Overskriften for dette innlegget er et sitat fra Mosterjubileets strålende program som går under overskriften: «Feira fortid – forma framtid. Frå maktsamfunn til rettssamfunn – Kristenretten 1000 år». Det finnes på nettsiden https://moster2024.no. Den som vil vite mer om historien, kan lese her. Herved anbefalt!  

I dette temanummeret om kristenretten får du følgende temaartikler: 

  • «Motkraft og medkjensle» av Bjørgvin biskop Ragnhild Jepsen 
  • «Kristenretten på Moster 2024 – byrjinga på ein 250 år lang riksbygginsprosess» av professor Jørn Øyrehagen Sunde 
  • «Riksjubileum med fokus på verdier» av prost Svein Arne Theodorsen 

I tillegg er klimaspalten tilbake igjen gjennom en tale av Oslo biskop Kari Veiteberg.