«Hvorfor prekes det sjeldnere på langfredag?» spurte min kollega Jan-Olav Henriksen for noen år siden på et etter- og videreutdanningskurs for prester.

Leder LK 3/24

Skrevet av Tone Stangeland Kaufman 

Og han fortsatte: «Er det slik at mange prester opplever det vanskelig å preke på langfredag fordi de overleverte teologiske fortolkninger av Jesu død ikke oppleves relevante?» Kan det være derfor mange menigheter på langfredag gir mest rom til fortellingen av langfredagsteksten, meditativ musikk, salmer og symboler i gudstjenesten? I dette nummeret følger vi opp en samtale med stor betydning for kirkens formidling som også preget Teologidagene i 2024. 

Selv har jeg som kirkegjenger levd godt med prekenløse langfredagsgudstjenester med vekt på bibeltekstene, men nettopp fordi Jesu død og oppstandelse er en så sentral del av kristen tro og teologi, har Henriksens spørsmål og refleksjon likevel fulgt meg. Av samme grunn har redaksjonen også invitert biskop emeritus Halvor Nordhaug til å skrive en artikkel om hvorfor han mener det bør prekes på langfredag. Og for den predikant som vil skildre Jesu vei til korset fra en litt annerledes vinkling, kan Ingunn Aadlands tekst, der hun leser lidelseshistorien i lys av klesplagg og nakenhet, by på kreative ressurser. 

Når teologiske modeller blir virkelighet 

I en del kristne sammenhenger finnes det en normativ og forenklet fortolkning av Jesu død, nemlig at Gud sendte sin sønn for å dø på korset som straff for våre synder. Selv om denne forståelsen av Jesu død i en britisk studie av evangelikale kristne viste seg å ha overraskende liten betydning for kirkas og den enkelte troendes hverdagsliv, fungerte den likevel som «portvakt» til en sann kristen tro. Denne modellen er ikke lenger bare et forsøk på å fortolke og forstå Jesu død. Den er blitt en sannhet. I intervjuer med kirkegjengere i forbindelse med et forskningsprosjekt her i Norge nevnes en slik forståelse av Jesu død nærmest som en selvfølge: «Ja, hvordan skulle det ikke være det [et godt budskap] når man snakker om frelse og evig liv og at Jesus døde for oss, ikke sant?» Eller en annen: «Den gav meg noe. Dette med at jeg har gått fri».  

En flerstemmig forståelse av Jesus død 

Asle Eikrem viser i sin artikkel i dette nummeret utviklingen av ulike teorier som hver på sitt vis forsøker å komme til rette med Jesu død. Dette inkluderer også ulike varianter av den forsoningsmodellen som mye «levd teologi» baserer seg på. Selv er jeg nok litt preget av det Halvor Nordhaug har kalt «post-pietistisk stress-syndrom» når det gjelder forenklede forklaringer av korset. Jeg tror på en flerstemmig forståelse av Jesu død som får frem nyansene og nettopp at de er modeller. Jeg tror flere ulike stemmer har noe å bidra med til en «rundebordsamtale» om Jesu død i den kristne tradisjonen. Videre bør ikke de underliggende gudsbildene i disse modellene forbigås i stillhet. Noen av de stemmene og perspektivene som kan få plass i en slik samtale, følger nedenfor. 

«Ikke et ferdig regissert pliktløp» 

Noen av de mest problematiske sidene ved en forenklet, fastfrosset og fornuftspreget forklaringsmodell av Jesu død kommer til uttrykk i utsagn som: «Jesus måtte dø fordi Gud ville det» eller sangstrofen «Jesus kom til jorda for å dø» der Gud med sin frelsesplan sitter og styrer et hendelsesforløp på en mekanisk måte. Det var ikke «et ferdig regissert pliktløp», som biskop Ole Kristian Bonden uttrykte det i sin langfredagspreken i Sjusjøen fjellkirke i fjor. Nei, «det var virkelig og ekte og fullt av livets tilfeldigheter og paradokser, valg og kvaler».  

Den tyske teologen Jürgen Moltmann holder sammen en solidaritetskristologi med en forsoningskristologi, men han snur opp ned på spørsmålet om korsets betydning for vår forsoning og spør i stedet hva Jesu kors betyr for Gud selv. Dette spørsmålet gjør at han selv kommer ansikt til ansikt med Gud Faderens smerte over Sønnens lidelse. Her fremtrer et annet gudsbilde enn en far som slår i hjel sin egen sønn. 

Ikke løsrive Jesu død fra hans liv, virke og oppstandelse 

Jesu død må også ses i lys av hans inkarnasjon, liv, virke og oppstandelse. Allerede i sitt jordeliv ble Jesus konfrontert med svik, tilkortkommenhet og ondskap. Og allerede i sitt jordeliv møtte Jesus mennesker på en måte som reiste dem opp og forvandlet deres liv. Allerede da hadde Guds rike brutt inn (Mark 1,15). Og som Eikrem betoner, må Jesu død fortolkes i lys av oppstandelsen. Den nord-amerikanske teologen Kathryn Tanner argumenterer for at de vanligste modellene som skal forklare Jesu død er mer eller mindre løsrevet fra hans liv, at oppstandelsen først og fremst blir tilbakeskuende og ikke ser betydningen for nyskapelse. 

Å komme til rette med en katastrofe 

Jeg har ved flere anledninger hatt gleden av å høre kollega Jan-Olav Henriksen undervise om Jesu død. Da har han, i tråd med nytestamentlige forskere, fremhevet at Det nye testamentet kan ses på som et forsøk på å forstå og komme til rette med et traume, en katastrofe, når historien om Jesus ikke går slik som forventet på langfredag. En slik tilnærming fremholder at Jesu død ikke var noe han selv ville. Det han ville var å være tro mot sitt kall, og dette kallet som var virksomt i hans liv og tjeneste førte til slutt til korset der Jesus selv ble offer for menneskers ondskap og vold. «Kanskje var korset», som Henriksen formulerte det, «et uttrykk for disse onde motstandskreftenes siste krampetrekning». Da kan hele Jesu liv ses på som et kall som han forblir trofast mot helt til det siste til tross for at det ender på Golgata.  

“And not a god has wounds, but Thou alone.” En Gud som viste hvem Gud var gjennom svakhet, lidelse og korsfestelse. En Gud med sår. 

En Gud med sår 

Den forståelse av korshendelsen som har berørt meg personlig sterkest de siste årene, er blant annet inspirert av Moltmann og den Gud som lider i solidaritet med alle lidende. Og med Simone Kotvas viktige artikkel i dette nummeret, utvides alle lidende til også å gjelde vår sårede jordklode. Diktet Jesus of the scars av Edward Shillito er en tekst som ble til under første verdenskrig og i kjølvannet av dens skyttergraver og grusomheter. Med bilder fra Ukraina på netthinna oppleves diktet enda mer relevant nå enn da jeg først oppdaget det. Slik lyder den siste strofen: “And not a god has wounds, but Thou alone.” En Gud som viste hvem Gud var gjennom svakhet, lidelse og korsfestelse. En Gud med sår. 

Korset som gåte  

Til slutt: For meg er det viktig å fastholde at Jesu død ikke kan sammenfattes i en forenklet modell. Det vil være å forminske Gud og Guds frelsende gjerninger. Og dermed må vi også akseptere at vi ikke eier sannheten om Jesu død – den bærer snarere på sannheten om oss. Og likevel skal vi med Anselm også la troen søke forståelse samtidig som vi, i hvert fall jeg, holder fast ved at det er noe uutgrunnelig og gåtefullt med korset. «For nå ser vi i et speil, i en gåte ...» (1 Kor 13,12). 

---

I dette temanummeret om Jesu død får du flere artikler som både utdyper og utfordrer tradisjonell forsoningsteologi: 

  • Ingunn Aadland tar et dypdykk i Markus’ beretning om Jesu død 
  • Asle Eikrem argumenterer for å tenke frelse på tross av korset 
  • Simone Kotva knytter Jesu død til den pågående klima- og naturkrisen. 
  • Halvor Nordhaug skriver om betydningen av å preke på langfredag 

Ellers får du bokanmeldelse, månedens salme og søndagsteksten.