Fra Kristi himmelfartsdag til Sankthans inviteres lokalmenigheter i hele Norge til å delta i misjonsaksjonen «Sammen som kirke i hele verden». Gjennom aksjonen får menigheter hjelp til å sette fokus på misjon, men kanskje kan aksjonen også motivere oss i den fortsatte letingen etter å forstå hva misjon er og hvordan misjonsoppdraget skal komme til uttrykk hos oss?

LK 5/24
Kjersti Gautestad Norheim

Jeg vokste opp med misjon. På jenteforeningen «Sølvpil» broderte vi koppehåndklær til den årlige misjonsbasaren, mens vi hørte fortellinger fra misjonsmarka. Av og til fikk vi besøk av en misjonær på hjemopphold som reiste rundt med fortellinger fra Madagaskar og lysbilder av store biler som stod fast i gjørma mellom Antananarivo og Antsirabe. Ganske ofte endte disse samlingene med at jeg gikk hjem og bad om at jeg skulle slippe å få kall til å bli misjonær. Like fullt, den 9. juni 2003 ble jeg ordinert til tjeneste som misjonsprest i Estland. Men med unntak av en tur hjem fra leir i en ødelagt bil, var det imidlertid lite ved vårt hverdagsliv i den vakre storbyen Tallinn som minnet om lysbildene jeg hadde sett fra Madagaskar. Det store spørsmålet ble derfor: Hva er egentlig misjon? Og hvor skjer det?

I 1910 ble World Missionary Conference avholdt i Edinburgh. Konferansen fulgte de to store misjonskonferansene i London (1888) og New York (1900), men misjonskonferansen i Edinburgh har likevel blitt stående for ettertiden som starten på noe nytt. Konferansen markerer på mange måter grunnlaget for den økumeniske bevegelse og starten på en ny misjonsforståelse.

I de mer enn 100 årene som er gått siden konferansen i Edinburgh, har misjonsforståelsen endret seg på mange plan. Fra å ha vært en bevegelse som i all hovedsak gikk fra nord til sør, har misjon i stadig større grad blitt sett på som fellesskap på tvers av grenser. Denne bevegelsen har blitt forsterket av at tyngdepunktet i kirkelandskapet har endret seg, og at det nå gjennom flere år har vært kirkene i sør som har opplevd den største veksten. Denne endringen i retning har etter hvert tvunget frem en ny forståelse av hvor misjon skjer. En annen endring har vært knyttet til spørsmålet om hva misjon er. Misjonsforståelsen, slik den har vært, har de senere årene måtte tåle hard kritikk for å ha båret i seg både paternaliserende og kolonialistiske elementer og også ført til ulike former for kulturell appropriasjon. Det er alvorlige anklager, og et oppgjør med dette har vært nødvendig på veien mot en ny misjonsforståelse.

I en artikkel i Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap skriver seniorrådgiver i Mellomkirkelig Råd, Beate Fagerli, om hvordan misjonskonferansen i Willingen i Tyskland i 1952 ble en viktig milepæl (Fra Edinburg 1910 til Arusha 2018. Glimt fra en økumenisk reise. NTM 2/2020). Her ble kirkenes rolle i misjonen satt på dagsorden, men mest av alt, skriver Fagerli, vokste det ut av Willingen-konferansen en forståelse om at: «misjon først og fremst er Guds egen intensjon og handling, Guds misjon – «Missio Dei». En slik forståelse av misjon har åpnet nye teologiske perspektiver, også når det gjelder forståelsen av hva misjon er og kan være i ulike kontekster, skriver Fagerli.

Arbeidet med å forstå hva misjon er og hvor det skjer er – og må være – en stadig pågående prosess, slik ikke minst misjons- og evangeliseringskonferansen i Cape Town i 2010 og misjonskonferansen i Arusha i 2018 har vist. Selv om vi enda ikke er ferdige med å lytte til historiene om det som har vært, både hjemme og ute, så beveger vi oss forhåpentligvis mot en stadig bredere og mer organisk forståelse av hva det vil si å være en del av Guds misjon. Og kanskje kan en fornyet forståelse av misjonsbegrepene også føre til en ny frimodighet. Det kan iallfall virke slik når Kirkemøtet i Den norske kirke i 2021 i saken om kirkens globale oppdrag (KM sak 09/21) skriver: «Den norske kirkes oppdrag er å formidle evangeliet i ord og handling. Dette gjør vi som del av den universelle, grensesprengende og inkluderende kirken som krysser geografiske, etniske, kulturelle og generasjonsgrenser. Den treenige Gud har sendt kirken for å delta i Guds handlinger i verden. (…) Kirken får delta i en verdensvid tjeneste i forvandlingens og forsoningens tegn.»

Når Kirkemøtet i vedtaket fra 2021 skulle tegne opp muligheter for hvordan dette kan skjer, var et av punktene at Kirkemøtet «ber lokalmenighetene synliggjøre og styrke kirkens globale oppdrag», blant annet «ved å ha minst en misjonsavtale med misjonsorganisasjonene innenfor Samarbeid menighet og misjon» og ved å «stimulere til givertjeneste og øke ofringer, særlig til kirkebyggende arbeid i søsterkirkene.» Og her kommer aksjonen Sammen som kirke i hele verden oss til hjelp. Gjennom gode ressurser får menigheter over hele landet disse ukene hjelp til å sette misjon på dagsorden, og menigheter som ikke enda har en misjonsavtale gis muligheten til å inngå en. For misjon er en umistelig del av kirkens DNA og vårt oppdrag.

I min egen historie har det vært en lang vei fra bønnen om ikke å få misjonskall, til å selv bli misjonær. Men langt viktigere er fortellingen om endringene i hvordan vi forstår misjon. Dette ble ikke minst tydelig for meg den 23. april i år. På grunnnsteinsnedleggelsen i den nye kirken i lokalmiljøet vårt deltok nemlig også Kristiina Seppel. Hun er en av grunnleggerne av Tomas-menigheten i Saku like utenfor Tallinn, en menighet som for fire år siden selv la ned grunnsteinen til sitt eget kirkebygg. Under seremonien i Sædalen fortalte Kristiina om hvordan menigheten i Saku ligger litt foran i løypa i forhold til menigheten i Sædalen, og så la hun til: Og hver eneste søndag ber vi for dere. Så lyste hun velsignelsen på estisk over den nye kirken i Sædalen og oss som var der. Slik løftet hun blikket vårt og viste alle oss som var til stede at misjon først og fremst handler om dette: At vi – sammen – er en del av Guds misjon i verden, sendt av ham til hverandre.

Dette temanummeret er viet misjon og aksjonen Sammen som kirke i hele verden. Sokneprest i Langesund, Rune Rasmussen, er selv en av initiativtakerne til misjonsaksjonen. Han skriver i sin artikkel om et gjensidig misjonsbegrep og behovet for å sammen gjenoppdage den store fortellingen. Mirjam Syltebø Endalew er både seniorrådgiver i Kirkerådet og daglig leder i Samarbeid menighet og misjon. Hun berører også tema knyttet til en endret misjonsforståelse i sin artikkel «Mot en ekklesiologisk forståelse av misjon.» Assisterende generalsekretær i Stefanusalliansen, Hilde Skaar Vollebæk, skriver om hvordan vi «trenger hverandres vitnesbyrd for å tro det utrolige» i artikkelen «Håp og fellesskap med den forfulgte kirke», mens Silje Bjørnstad Kvamme, generalsekretær i Areopagos, i sin artikkel «Misjonalt perspektiv på livsritualer» skriver om hvordan nettopp livsritualene kan fungere som et sted for deling av evangeliet. I forlengelse av dette kan du også lese John Egil Rø sin artikkel om urnenedsettelse som en «glemt» kirkelig handling. God lesning!

Uthevet sitat: Misjon handler først og fremst om dette: At vi – sammen – er en del av Guds misjon i verden, sendt av ham til hverandre.

I dette nummeret om kirkens globale oppdrag kan du lese følgende temaartikler:

  • «Misjon i norsk menigheter – Om et gjensidig misjonsbegrep» av Rune Rasmussen
  • «Mot en ekklesiologisk forståelse av misjon» av Mirjam Syltebø Endalew
  • «Håp og fellesskap med den forfulgte kirke» av Hilde Skaar Vollebæk
  • «Misjonalt perspektiv på livsritualer» av Silje Kvamme Bjørndal

Du kan også lese:

  • John Egil Røs artikkel om urnenedsettelse – en «glemt» kirkelig handling
  • Halvor Nordhaugs svar til Asle Eikrem om betydningen av Jesu død
  • Svar fra Espen Ottosen til Asle Ottesen Søvik om Gud som fundament for en objektiv etikk
  • Bokanmeldelse av Morten Magelssens bok om bioetikk
  • Månedens salme
  • Søndagsteksten
  • Glimt frå grunnteksten
Aktuelt