Kirke på bortebane?

Kirken er der livet leves, står det i strategien til Den norske kirke. Skal den strategien etterleves, må agorafobien utfordres slik at vi tør å gå ut og være kirke, også på bortebane.

Det var også det generalsekretær i Sjømannskirken, Jeffrey Huseby, utfordret Den norske kirke på under fjorårets Kirkemøte.

Utfordringen fra Huseby kom i forbindelse med presentasjonen av årsmelding for Sjømannskirken for 2022. En årsmelding som viste at 24% av alle møter ansatte i Sjømannskirken hadde hatt det året, hadde funnet sted utenfor kirkens egne rom. Det vil si at rundt ett av fire møter fant sted når kirken var på bortebane. Etter presentasjonen sa generalsekretæren – spontant og uten manus – at det kanskje er tid for Den norske kirke å øke bevisstheten rundt hva det vil si å være kirke utenfor kirkerommet.

Før jeg går videre, må jeg komme med et forbehold. Jeg er styremedlem i Sjømannskirken og derfor ikke helt objektiv i denne saken. Men etter å ha arbeidet som prest i Den norske kirke i snart 20 år, tenker jeg likevel at Den norske kirke har noe å lære av Sjømannskirken på dette området. På samme måte som vi har noe å lære av misjonsorganisasjonene, Kirkens bymisjon og kirkelige ansatte som har sin arbeidsplass i andre samfunnsinstitusjoner som for eksempel fengsel, sykehus, i forsvaret eller på ulike studiesteder. For dersom kirken skal være der livet leves, må vi også tørre å bevege oss utenfor egen hjemmebane, kirkerommet og ikke minst de trygge kontorlandskapene. Men det å bevege seg utenfor egen hjemmebane, er ikke nødvendigvis bare enkelt.

Både kirken og samfunnet har gjennomgått store endringer de siste årene, og kirken er ikke lenger et selvsagt valg for alle. Slike endringer kan påvirke både identitet og selvfølelse. De kan til og med bidra til å skape en opplevelse av fremmedgjøring. Det å være fremmedgjort kan igjen oppleves truende, og når vi mennesker føler oss truet, reagerer de fleste av oss med det som i psykologien betegnes som fight, flight or freeze-responsen. Vi tar opp kampen, flykter eller stopper opp. Slik kan frykten igjen være med på å skape agorafobi; frykt for de åpne rommene, frykt for å være kirke utenfor kirkerommet.

Fremmedgjøring er også et viktig begrep hos den tyske sosiologen Hartmut Rosa. Og i boken The Congregation in a Secular Age bruker teologen Andrew Root nettopp Rosa sin teori om fremmedgjøring for å forstå kirkens situasjon i dag. Root er professor i teologi ved Luther Seminary, og han skriver: «Rosa viser oss at modernitet betyr tempo. Og tempo produserer fremmedgjøring.» Men dersom det er slik at det er modernitetens økte tempo som skaper fremmedgjøring, ville det kanskje være nærliggende å tro at motkraften ligger i å senke tempoet. Det stemmer ikke, sier Root, før han igjen peker på Rosa sine teorier og hevder at den eneste motkraften til fremmedgjøring er resonans.

Dersom Rosa og Root har rett, er fremmedgjøring med på å svekke kirkens frimodige tale i verden. Og dersom det er slik, er det kanskje også nettopp Rosa sine teorier om resonansens kraft som kan vise oss veien videre. Det store spørsmålet blir da hvor resonans kan skapes og erfares. For en kirke som tror at Jesus etter himmelfarten tok plass ved Guds høyre hånd, og at Guds høyre hånd er alle steder, så kan Guds nærvær skape resonans i oss både i og utenfor kirkerommet, og kanskje til og med også der hvor vi ikke forventer det. Slik det var for Jakob da han våknet i ørkenen etter en natt fylt av drømmer og utbrøt: «Sannelig, HERREN er på dette stedet, og jeg visste det ikke!» (1. Mos. 28,16)

Skal kirken være der livet leves, må vi tørre å møte både frykt og fremmedgjøring. Det krever noe av oss. Helt konkret kan det utfordre vår komfortsone. For det er ikke noe nytt at kirken har gjennomgått endringer. En av endringene har vært knyttet til arbeidsforhold og stabssituasjon. Jeg er prest i Birkeland kirke. Den ble bygget i 1878 uten kontor og samtalerom. For presten arbeidet hjemme hos seg selv, ute blant folk eller inne i kirkerommet. Så vokste stabene. Det ble behov for flere rom, og etter å ha leid lokaler fikk menigheten et helt eget kontorbygg. En slik utvikling har de fleste menigheter i Norge hatt, og det er bra. Kirken trenger gode kontorfasiliteter og gode staber, men vi skal likevel passe oss for å bli for komfortable på kontorene våre. Kjernen i kirkens DNA er nemlig fortsatt kallet til å gå ut, til å stå i spennet mellom kirkerommet og samfunnet, til å være der livet leves og samtidig også føre mennesker til Jesus, til dåp, opplæring og fellesskap. «Det handler om å flytte alterets dimensjon ut der folk er» skriver ambulerende sjømannsprest Leif Magne Helgesen i sin artikkel «På bortebane», og så legger han til: «En av de store utfordringene som ambulerende prest er å bli avvist». Avvisning kan være smertefullt, men det må vi tåle om vi skal være kirke utenfor kirkerommet. For å være der livet leves, handler om å våge å gå ut av egen komfortsone og ut av eget kontor. 

Dette nummeret av Luthersk kirketidende er tenkt som et bidrag til arbeidet med å utforme den fremmedes teologi, som Vidar Mæland Bakke kaller det. I artikkelen «Å være kirke utenfor kirkerommet» peker generalsekretær i Sjømannskirken, Jeffrey Huseby, på hvordan Bibelen og de første kristne kan være forbilder på det å være kirke der livet leves. I artikkelen «En pilegrim på Lovisenberg» knytter Vidar Mæland Bakke det å være fremmed til pilegrimstradisjonen, når han deler fra sine erfaringer fra det å være prest i institusjonspraksis. I et intervju med Tone Stangeland Kaufman forteller fengselsprest Elisabet Kjetilstad om hvordan arbeide med pilegrimsvandringer for kvinnelige innsatte kan gi hjelp til å åpne seg mot det som venter. «Å se de andre pilegrimene er å oppdage verden. Å bli minnet om at her (i verden) hører du til» sier Kjetilstad. I den siste artikkelen i dette nummeret peker Leif Magne Helgesen på hvordan hans erfaringer fra det å være ambulerende sjømannsprest i en stadig mer urolig verden kan bidra til det han kaller bortebaneteologi. Kirken er kalt til å være der livet leves, og når vi som kirke går ut i verden vil vi kanskje oppdage at kirkens bortebane også er dens hjemmebane.

I dette nummeret av LK kan du lese følgende:

«Å være kirke utenfor kirkerommet» av Jeffrey Huseby

«En pilegrim på Lovisenberg» av Vidar Mæland Bakke

«Å åpne seg for det som venter – pilegrimsvandring for kvinnelige innsatte», intervju med fengselsprest Elisabet Kjetilstad av Tone Stangeland Kaufman

«På bortebane» av Leif Magne Helgesen.

I tillegg debuterer Petra Carlsson Redell i klimaspalten, og du får innlegg, bokmelding og søndagsteksten.