Beredskapsordningen

De siste årene har det vært flere som har tatt til orde for at kirkens beredskapsavtale med politiet må revurderes, og det foregår en stadig pågående offentlig debatt om hvorfor det i et livssynsåpent samfunn skal være prester som går med dødsbud på vegne av politiet.

Human-Etisk Forbund er en av aktørene som tydeligst har tatt til orde for at dagens ordning bør avsluttes, men uten at det nødvendigvis har kommet frem forslag på gode alternativ. I kirkens mer interne samtale om beredskapsordningen hevder enkelte at belastningen knyttet til det å gå med dødsbud er for stor. Andre peker på risikoen prester utsettes for når de er ute på oppdrag, en kritikk som forsterkes av at prester omtrent er de eneste i dagens samfunn som utfører slike oppdrag alene.

Dette nummeret av Luthersk kirketidende er et forsøk på å se nærmere på kirkens rolle som beredskapsorganisasjon, både i forhold til det å gå med dødsbud for politiet, men også i forhold til den mer overordnede, nasjonale beredskapen. Viktige spørsmål i den forbindelse har vært hvorvidt det er prester som skal gå med dødsbud, og eventuelt hvorfor? Og: Hvordan beredskapsavtalen med politiet henger sammen med de øvrige nasjonale beredskapsplanene som kirken også er en del av?

Høsten 2022 ferdigstilte prestene Silje Kristin Aune Meisal og Nils Åge Meisal Aune en masteroppgave med overskriften: «Når det ringer på døren og livet snus på hodet». Bakgrunnen var et empiridrevet arbeid om fem presters erfaring fra det å skulle overbringe et dødsbudskap til pårørende. Debatten om kirkens beredskapsavtale blusset opp igjen, ikke minst fordi et av funnene i masteroppgaven var at prester i altfor stor grad er overlatt til egne erfaringer når det gjelder det å gå med dødsbud. I artikkelen «Presten og dødsbudskapet» ser Aune Meisal og Meisal Aune nærmere på hvor prester henter sin kunnskap og kompetanse omkring det å gå med dødsbud. De løfter også frem et rapportert savn etter opplæring og oppfølging og ser på funn som kan belyse prestens rolleforståelse, og med dette peker artikkelforfatterne på et særlig viktig punkt for prester i beredskapstjeneste; nemlig det å forstå sin rolle i kraft av oppdraget. For selv om en prest alltid er prest, så er det stor forskjell på hvilken rolle presten spiller i en sørgesamtale før en gravferd, kontra rollen presten har når han eller hun er ute på oppdrag for politiet.

Rolleforståelse er også noe som Olavsstipend-kandidat Gudmund Waaler peker på i sin artikkel: «Kirkens rolle i kriser, katastrofer og ulykker». Her tegner Waaler opp hvordan presters erfaring fra å «arbeide med enkeltpersoner i mindre kriser, gir dem frimodighet til å gå inn i oppfølgingsarbeidet i store ulykker og katastrofer» Slik knyttes det han kaller «den lille beredskap» sammen med «den store beredskap», og på den måten skapes en større forståelse av kirken som beredskapsorganisasjon. En slik sammenkopling synliggjør også hvordan kirkelig ansatte generelt – og prester spesielt – kan trekke veksler på erfaring fra ulike deler av beredskapsarbeidet, og på den måten styrke egen kompetanse.

Opplæring og oppfølging er et viktig punkt for både Aune Meisal /Meisal Aune og Waaler. Det er også et fokuspunkt i Ingrid Vad Nilsen i sin artikkel: «Beredskapsavtalen om dødsbud – kirkelig oppdrag og samfunnsoppdrag». I en tidligere fase av debatten omkring presters oppgave med å formidle dødsbud, svarte nå avgåtte kirkerådsdirektør Vad Nilsen på kritikken av manglende oppfølging, med å si at kirken er «en lærende organisasjon». Og på mange punkt kan det virke som om kirken har lært. De siste årene har det nemlig blitt opprettet e-læringskurs som er obligatorisk for alle som deltar i beredskapsordningen. Alle proster er pålagt å følge opp prestene og tilby både debrief og uthenting av læringspunkter etter hver beredskapsuke. Lokalt gjøres det også mye for å få til gode rammer for erfaringsutveksling og kollegastøtte for på den måten å gi bedre opplæring og oppfølging. Så gjenstår det å se om kirken etter hvert vil være tjent med å opprette en form for mesterlæring, hvor nye prester i en periode får følge mer erfarne prester på oppdrag.  

Dersom beredskapsordningen skal fungere etter sin intensjon, er det avgjørende at det fra kirkelig hold skapes klarhet rundt rolleforståelsen.

Erfaringsutveksling er viktig, også i forhold til kirkens deltakelse i den nasjonale beredskapen, og i artikkelen «Sjømannskirken som beredskapsinstitusjon i sivilsamfunnet» peker beredskapsleder i Sjømannskirken, Jan Stellef Rønning, på noen av erfaringene Sjømannskirken har gjort seg som beredskapsorganisasjon. Det handler blant annet om å skape gode treffpunkt i «fredstid», om avklarte tjenesteavtaler, felles språkforståelse og øvelser, og det kan være viktige punkter å ta med seg for en lærende beredskapsorganisasjon av Den norske kirke sin størrelse.

Det er ingen enkle svar på hvordan Den norske kirke på best mulig måte kan være en fungerende beredskapsorganisasjon i sivilsamfunnet, men et viktig sted å begynne kan være i en avklart rolleforståelse både i forhold til oppdraget som er gitt oss som kirke, men også i forhold til hvilken rolle vi skal ta i samspillet med andre sivilsamfunnsaktører. For dersom beredskapsordningen – slik den er i dag – skal fungere etter sin intensjon, er det avgjørende at det fra kirkelig hold skapes klarhet rundt nettopp rolleforståelsen. Det vil også være avgjørende at kirken som en lærende organisasjon klarer å hente ut og gjøre seg nytte av den erfaring og kompetanse som allerede finnes i organisasjonen, både når det gjelder den store og den lille beredskapen. Et tredje punkt vil være å ivareta de ansatte på en så god måte at de både kan bidra med erfaringsdeling og kollegastøtte, samtidig som de orker å bli stående i tjenesten lengst mulig.

Når det gjelder presters rolle i formidlingen av dødsbudskap i Norge, er det vanskelig å se hvem andre som skulle kunne ivareta den oppgaven på landsbasis. Få andre aktører kan skilte med mer erfaring fra arbeid med sorg og krise – også i felt – enn nettopp kirken, og det er heller ikke mange som kan stille opp med en tilsvarende landsdekkende bemanning og organisering. Beredskapstjenesten er imidlertid avhengig av å være solidarisk. Det vil si at mange nok av landets menighetsprester deltar i tjenesten, slik at belastningen fordeles på flest mulig. Å gå med dødsbud er krevende, men alle som har erfaring med pårørende som ikke har blitt møtt på en god måte i første fase, vet noe om hvor avgjørende det kan være for det videre sorgarbeidet. Å delta i kirkens beredskapstjeneste er derfor en måte å tjene mennesker i dyp krise, og det er en grunnleggende meningsfull oppgave.

Til slutt: Dette var min siste leder i Luthersk kirketidende. Etter snart 8 år trer jeg ut av redaksjonen for å gå inn i nye utfordringer. Men i en tid hvor det blir stadig færre arenaer for en mer langstrakt og dyptgående debatt, er Luthersk kirketidende aktuelt som aldri før. Jeg gleder meg derfor til fortsettelsen. Takk for følget så langt, og god lesning!

I dette temanummeret om kirkens beredskapsording får du følgende temaartikler:

• Silje Kristin Aune Meisal og Nils Åge Meisal: «Presten og dødsbudskapet».
• Gudmund Waaler: «Kirkens rolle i kriser, katastofer og ulykker».
• Ingrid Vad Nilsen: «Beredskapsavtalen om dødsbud – kirkelig oppdrag og samfunnsoppdrag».
• Jan Stellef Rønningen: «Sjømannskirken som beredskapsinstitusjon i sivilsamfunnet».

I tillegg finner du følgende: «Filioque – lite ord velter stort lass» av Carl Petter Opsahl, klimaspalte av Jan Olav Henriksen med tittelen «Å gi næring til håp», bokmelding, månedens salme og søndagsteksten.