Nivåer i samspill

Dette ble bekreftet da det i desember 2024 ble vedtatt av Kirkerådet at Den norske kirke skal nedbemanne med minst 65 årsverk i Kirkerådets og bispedømmenes administrasjon. Dette skal kunne spare opp mot 65 millioner kroner, og vil forhåpentligvis føre til at budsjettene for Den norske kirke er i balanse i 2026. Behovet for nedbemanning skyldes hovedsakelig økte utgifter knyttet til pensjon.

At Den norske kirkes økonomiske situasjon er krevende, har vi nok vært klar over en stund. Kommuneøkonomien er blitt dårligere, og enkelte bispedømmer har over lenger perioder måtte spare penger. De siste årene er om lag 50 prestestillinger spart inn. Likevel er det dramatisk med store nedbemanningsprosesser slik Kirkerådet nå har vedtatt. Reaksjonene lot heller ikke vente på seg. Særlig har flere reagert på prosessen og på fordelingen av kuttene. Spørsmålet om hvorfor man ikke har «gjort noe» tidligere, melder seg. Mulighetene for å stramme inn økonomien må da ha vært tilstede tidligere? Kanskje er det sant at mange år med utredninger og arbeid med omorganisering av Den norske kirke ikke bare har kostet krefter og motivasjon for ansatte og folkevalgte, men også mye penger? Hadde resultatet ført til en enklere, og ikke minst rimeligere, organisering, hadde det enda vært noe. Eller er det kanskje sant at Den norske kirke er blitt for ansattdrevet, på bekostning av frivillig engasjement? Det kan ha gjort driften for dyr, og omstilling vanskelig, når en ikke lenger har råd til å ha like mange ansatte.

På den andre siden er det riktig og nødvendig at man nå gjør disse kuttene. Den norske kirke er heller ikke den eneste organisasjonen som må spare penger nå. Over alt er det dyrt. Det er også riktig at kuttene først gjøres i såkalt administrative stillinger, for å så langt det lar seg gjøre, skåne stillinger i menigheter. Hvilke konsekvenser disse kuttene får for menighetsarbeidet, er for tidlig å si. Det som er blitt kommunisert fra Kirkerådets ledelse er at kostnadskuttene vil få konsekvenser for hvor mye av planarbeid, strategi og tiltak Kirkerådets administrasjon kan produsere på samme tid. Og det vil i siste instans også påvirke lokalkirken.

Jeg tror kirken mer enn noen gang, også fordi den ikke lenger har penger, må få nasjonalt og lokalt nivå til å henge tettere sammen

Kjersti Jåvold Landmark

Hva nå?

Hva er så mulighetene som melder seg i en tid med strammere økonomi? Den økonomiske situasjonen krever at man i enda større grad ser på oppgavene som utføres på ulike nivå. Da snakker jeg ikke bare om nivåene i rettssubjektet Den norske kirke (rDnk), men også de overlappende oppgavene mellom rDnk og fellesrådsadministrasjonene. Det gjøres antageligvis mye dobbeltarbeid i dag, og det må samordnes bedre. Noe av arbeidet må også effektiviseres ytterligere. Når noen etterlyser effektivitet, er det lett å forveksle det med kritikk av nåværende arbeidsform. Men det er ikke kritikk jeg først og fremst er ute etter. Effektivitet kan innebære kortere «kommandolinjer», raskere beslutninger, tydeligere arbeidsbeskrivelser og ansvarsfordeling, ja rett og slett at organisasjonen får gjort mer med mindre. Det virker ofte umulig å få til, for den naturlige reaksjonen i møte med omstilling er motløshet. Folk flest trives i det vante. Men det er nå det blir viktig at fortellingen i kirken, i staber, i fellesskapene ikke først og fremst handler om alt en ikke kan gjøre, men om mulighetene som tvinger seg frem. For å få øye på disse mulighetene må kirkens ledere på ulike nivåer trå til og ta ansvar for å skape motivasjon, og stimulere til inspirasjon i arbeidshverdagen. Det er ikke bare tungt å være den som mister jobben; det kan også være tungt å være den som ble igjen og som skal føre arbeidet videre.

Kirke på alle nivåer

Funksjonene i Kirkerådet har vært viktig for innovasjon og utvikling av satsningsområder i Den norske kirke. De har også vært viktige for å styrke Den norske kirkes kommunikasjon og omdømme nasjonalt, og for å løfte frem fortellinger om lokalkirken og øvrige hendelser i kirken. Utvikling og produksjon av ressursmateriell har også vært viktig for kirkelig ansatte i mindre staber, eller i områder med mindre egne ressurser. Og kanskje særlig i områder der avstanden er stor mellom bispedømmeadministrasjon og lokalkirke. Som eneste medarbeider med eksempelvis et trosopplæringsansvar er det lett å forstå at ferdig materiell og kampanjer kommer godt med. En medarbeider har bare den tiden hun har. Det er også en styrke å samordne kampanjer for å sikre oppmerksomhet og gjennomslag, som f.eks. drop-in-vigsel eller dåpskampanje, for å nevne noen av de seneste initiativ.

Alt dette er altså vel og bra, men spørsmålet er likevel om materiellet fra Kirkerådet har vært relevant nok? Aktuelt nok? Tilgjengelig nok? Kirken er ikke en ensartet størrelse, og derfor passer kanskje heller ikke en nasjonal kampanje hver enkelt lokal virkelighet? Kan tidsbruken forsvares i møte med en skjør menighetsøkonomi? Det heter at det ofte er langt mellom bygd og by, og i Den norske kirke: mellom nasjonalt og lokalt nivå. Når det gjelder strategi-arbeid eller planarbeid, tror jeg nok ikke alltid det har nådd og når helt ut. Det kan være lett å sitte på Kirkemøtet –

undertegnede har gjort det selv – og fatte vedtak som vi tenker vil få stor innvirkning i lokalmenigheten, som oppleves viktig, og ikke minst riktig, for «kirken». Likevel er nok realiteten oftere at det samme engasjementet ikke når helt fra talerstolen i Trondheim til stabsmøtene «der ute».

Kirkemøtet 2025

I slutten av april samles Kirkemøtet på nytt. Der blir det nok samtaler om veien videre for Den norske kirke. De folkevalgtes oppgave må også være å vekke motivasjon og inspirere til at man igjen kan få fornyet «tro på prosjektet», og mening i arbeidshverdagen. Dersom samtalene og vedtakene som gjøres på Kirkemøtet aldri når lokalkirkens ansatte, har vi et problem. Da fungerer kirken på to nivåer uten samhandling seg imellom. Det er det motsatte som må være målet. Jeg tror kirken mer enn noen gang, også fordi den ikke lenger har penger, må få nasjonalt og lokalt nivå til å henge tettere sammen. Det som utvikles nasjonalt må brukes lokalt, og lokalnivået må forstå at det ikke fungerer uavhengig de nasjonale retningslinjer og vedtak. Vi har så mye å tjene på å forsterke hverandre. Ikke minst med tanke på rekruttering og fremtidens kirke!