I en tid der KI-genererte tekster blir stadig vanligere, er det viktigere enn noensinne å verne om det gode språket – formuleringer som ikke er blitt til ved et tastetrykk og i en chatbot, men som langsomt har fått modne og vokse frem. Ord som evner å bevege. Det er også oppgaven for en prest, pastor og predikant. Derfor har lanserer vi dette året i Luthersk Kirketidende en ny spalte som vi har kalt «Litterær gjenklang», der vi skriver om bøker med teologisk og pastoral relevans. Vi kickstarter også året med dette temanummeret, som nettopp handler om teologi og litteratur.

LK 1/26

Skrevet av Tone Stangeland Kaufman

Ønsker du å få tilgang til alle artiklene? Bli abonnent!

Bli abonnent

Gjennom hele mitt voksne liv har litterære medvandrere bidratt til å gi både næring til – og språk for – min tro og teologi. Dette inkluderer både essayistiske og oppbyggelige forfattere, samt skjønnlitterære. Det har vært berikende å kunne oppleve gjenklang i det en ukjent frende fra 400-tallet, 1400-tallet eller 1900-tallet har ført i pennen. Som prest og predikant har jeg også via litteraturen ofte fått hjelp til å finne språk for de eksistensielle og teologiske «store ordene», som sorg, frykt, glede, kjærlighet, lidelse, forsoning, håp, synd, nåde, frelse, etterfølgelse og så videre.

De siste årene har Jenny Erpenbeck blitt en slik litterær medvandrer. I hennes bok Alle tiders ende lar hun sin navnløse hovedperson dø fem ganger som spedbarn i Galicia i 1902, som forelsket tenåring i et krigsrammet Wien, som partifunksjonær i Moskva under stalinismen, som hyllet forfatter i Øst-Tyskland og som nittiåring på et aldershjem i Berlin etter Murens fall.

Jeg har latt meg bevege dypt av Erpenbecks presise skildringer av lidelse, død, sorg og kjærlighet i en delvis ironisk og gjennomgående minimalistisk språkdrakt. I sitatet nedenfor uttrykkes eksempelvis lidelsen vel så mye gjennom det som utelates, som gjennom det som eksplisitt sies:

Sist sommer da hun fortsatt var i live, måtte hun og de andre kvinnene grave noen store groper utenfor leiren, så de skulle ha et sted å begrave seg om vinteren, når det var tele i jorden […]. En dag om sommeren 1941 satte hun hakken i jorden og begynte å grave sin egen grav, naturligvis uten å vite at det nettopp var dette stedet på hele den uendelige jordskorpen som skulle være hennes bolig gjennom den evige vinteren. 45.61404 grader nordlig bredde og 70.75195 grader østlig lengde skal folk kalle det navnløse stedet der hun setter hakken i den tørre sanden i førti varmegrader; gress, små insekter og støv virvles opp, her er jorden knusktørr til langt ned i dypet. Hvor elskelige dine boliger er, Herre hærskarenes Gud! (s. 177)

I forbindelse med sorg og gravferd, som også Kjersti Gautestad Norheim adresserer i dette nummeret, har jeg ofte hatt glede av å låne formuleringer fra skjønnlitteraturen, for eksempel Erpenbecks treffende beskrivelser av alderdom, død og sorg: «Nå sitter de her og synger med stemmer som er blitt gamle, innesperret i alderdommen som i et fengsel» (s. 236).

Jeg har latt meg bevege dypt av Erpenbecks presise skildringer av lidelse, død, sorg og kjærlighet i en delvis ironisk og gjennomgående minimalistisk språkdrakt.

I en samtale mellom to av de eldre sier en av dem: «Jeg er redd jeg holder på å bli gjennomskinnelig på begge sider», mens samtalepartneren svarer: «De syke begynner å oppgi sin ære» (s. 233). Og samtidig kraften og stoltheten: «Et helt århundre har jeg løftet med mine armer» (s. 257). Også sorgen til en sønn som mister sin mor – en sorg som er knyttet til betydningen av konkrete ting og det taktile – samt forvirringen hans skildres på en måte som gir gjenklang i mange sørgendes erfaringer:

Egentlig har hun bare byttet side. Men han vet ikke hvor sidene er. Tiden og evigheten. Det er ikke bare å traske rett inn. Evigheten når man bare ved å falle. Og hva med fallet? Morgenkåpen som moren hadde på seg da de sa farvel ved hageporten henger nå på en krok på badet, der hun pleier å henge den når hun kler på seg. Der hun pleide å henge den når hun kledde på seg. Han stikker hånden i lomma på morgenkåpen, uten at han selv vet hvorfor, og finner et brukt papirlommetørkle. Lommetørklet befinner seg fremdeles i den nåtiden som moren har falt ut av [...]. Morgenen etter er moren fortsatt død. Bare hun kunne slutte å være død, tenker han. (s. 200, 213)

De tre artiklene i dette nummeret presenterer ulike andre litterære medvandrere som tematiserer skjæringsfeltet mellom død og liv, det synlige og det usynlige, tiden og evigheten, det hellige og det hverdagslige.

Kjersti Gautestad Norheim løfter frem flere bøker og en film som gir språk i sorgens landskap. Et nytt bekjentskap for meg er Joan Didion. Jeg merker meg ikke minst hennes begrep «tidskollaps» fra boka The Year of Magical Thinking som en beskrivelse av hvordan tiden går i oppløsning for den som befinner seg i dyp sorg. Hun bruker også C.S. Lewis, som i boka A Grief Observed på gjenkjennelig vis setter ord på sorgens opplevde sirkularitet samtidig som den ikke er noen sirkulær grøft.

Jonas Ideström gjør et dybdedykk i Karl Ove Knausgårds siste bok i Morgenstjernen-serien, Jeg var lenge død, og skriver om tro og teologi på grensen mellom det synlige og det usynlige. «Grensen ved ytterkantene av det som vår kultur erkjenner som virkelig», er en grense som ifølge Ideström gjentatte ganger tematiseres i Morgenstjernen-verket. Slike temaer inkarneres i fortellingen og drar leseren inn i det som skjer: «Ordene tar plass i meg, og jeg tar plass i ordene.»

Det blir også tydelig at den fattiges aktive handling for å motvirke egen fattigdom («hidden transcript»), ikke nødvendigvis er helt lovlydig og juridisk «ren»

Gyrid Gunnes’ lesning av Ingvild H. Rishøis Stargate utfordrer en representasjon av fattigdom som moralsk og «ren» og viser hvordan et «moralsk rent» mellomledd, ofte representert ved diakonale institusjoner, mellom den fattige og giveren vanligvis tas for gitt, ved at leseren først gjøres oppmerksom på eksistensen av slike mellomledd nettopp når de fjernes.

Det blir også tydelig at den fattiges aktive handling for å motvirke egen fattigdom («hidden transcript»), ikke nødvendigvis er helt lovlydig og juridisk «ren», samtidig som leseren kan få sympati med aktørene. Gunnes bruker videre den fattiges aktørskap som en hermeneutisk linse til en nylesning av juleevangeliet.

Dette året har Per Kristian Aschim ansvar for å velge og kommentere månedens salme. Et kriterium for utvalget er at salmene har stått i Landstads reviderte. Lesere vil kunne glede seg over dybdedykk både i salmer, og i hebraisk og gresk språk (annethvert nummer) knyttet til en av de aktuelle kirkeårstekstene. Hebraisklærer Andrew Wergeland fortsetter nemlig med spalten «Glimt fra grunnteksten», men får nå også følge av gresklærer Glenn Wehus.

LK-redaksjonen vil benytte anledningen til å takke avtroppende redaksjonssekretær Øyvind Brun Andersen for engasjert og kompetent arbeid gjennom flere år. Stafettpinnen er nå overtatt av Olav Refvem. Han ønskes hermed hjertelig velkommen.