Kunstig intelligens i kirken

I november i fjor fikk Norge besøk av den kanadiske KI-guruen og professoren Yoshua Bengio. Han er for tiden verdens mest siterte forsker og har vært blant pionerne i utviklingen av KI. Under sitt besøk på Universitet i Oslo møtte han et fullsatt auditorium av næringslivsfolk, akademikere, studenter og statsråder.

Bengio har stor tro på alt det positive KI kan tilføre, men advarer samtidig mot en utvikling der teknologien kommer ut av menneskelig kontroll, med uante destruktive virkninger for sivilisasjonen. Han arbeider for en storstilt satsing der europeiske og kanadiske ledere innen forskning, næringsliv og politikk går sammen om finansiering og utvikling av en kontrollert og pålitelig KI. Dette som et alternativ til hegemoniet til de kinesiske og amerikanske og kinesiske TEK-gigantene.

Foreløpig fører de an i konkurransen med en teknologi som synes å være frikoplet fra en etisk forpliktet, demokratisk og regelstyrt verdensorden.

Teknologiens premisser

Teknologi har endret verden mange ganger de siste århundrene, og ikke alltid var man like våken for konsekvensene. Som enkeltindivider kan vi kjenne oss små og maktesløse overfor så sterke og globale endringskrefter.

Kanskje ligger det også til menneskenaturen at vi har vanskelig for å forestille oss hvor forandret verden faktisk kan bli? Uansett, det er i den apatiske og alminnelige ansvarsfraskrivelsen at en kynisk teknologi- og markedsmakt får spillerom. TEK-milliardærer som Peter Thiel og Elon Musk ønsker tydeligvis en annen verden enn de fleste av oss.

Samtidig har det demokratiske og frie samfunnet vi lenge har tatt for gitt, som forutsetning at borgerne engasjerer seg i en åpen og opplyst samtale om det som er viktig. Derfor har vi gode grunner til å forsøke å følge med i timen, både som samfunnsindivider, fagpersoner og kirke. Vi bør undersøke hva som er denne teknologiens betingelser, muligheter og fallgruver. Når vi tar teknologien i bruk, bør vi være bevisst på premissene.

Og ja, det finnes flere nordiske teologer som følger med i timen. I fjor høst kom teologiprofessorene Atle Ottesen Søvik og Asle Eikrem ut med boka Vidunderlige nye verden? Kunstig intelligens, etikk og menneskesyn på Fagbokforlaget. Her gjør de rede for ulike typer av KI og drøfter de etiske utfordringene knyttet til dem.

Vi bør undersøke hva som er denne teknologiens betingelser, muligheter og fallgruver

De ser på hvordan KI kan komme til nytte på ulike samfunnsområder, de drøfter forholdet mellom menneskelig og kunstig intelligens, og de ser KI i sammenheng med ulike typer utopier, dystopier og framtidsscenarier. Søvik bidrar også med sin spissformulerte problemstilling senere i denne utgaven, som vi kommer tilbake til. I denne omgangen kan boka tjene som et eksempel til etterfølgelse og en veiledning inn i viktige spørsmål.

KI i prekenarbeidet

Det er ingen tvil om at KI kan være en ressurs på mange måter i det daglige. For prester er prekenen ett område der KI åpenbart kan komme til nytte. Men når blir denne hjelpen en reell hjelp, og når kan vi bli forført av mulighetene?

Om man formulerer dertil egnede instruksjoner, såkalte prompter, kan man få frem ferdige utkast til prekener for nær sagt alle slags anledninger. Innsikter man tidligere trengte forhåndskunnskap og fordypning for å nyttiggjøre seg, kan reproduseres med lette tastetrykk. På hvilken måte kan KI brukes slik at den fremmer og ikke hemmer formidlingen av evangeliet? Dette er problemstillinger flere teologer er opptatt av, og som vi også vil forfølge i dette nummeret.

Vi begynner med den diffuse, ubehagelige følelsen som kommer når en formidling virker for glatt eller lettkjøpt: Fredrik Saxegaard skriver om uroen som melder seg når en fremstilling virker så vannkjemmet og polert at mistanken om et KI-generert produkt trenger seg på. Han ønsker seg et sett med anbefalinger og kjøreregler, ja en æreskodeks, som kan forplikte i alle de sammenhengene der autentisitet er viktig for formidlingen – et slags løfte om at det er min stemme du hører.

Rikard Roitto og Frida Mannerfelt er to svenske kolleger som har forsket sammen på bruken av KI blant prester. Rikard Roitto vektlegger forståelsen av predikanten som et vitne og betydningen av at ordene er forankret i predikantens egen erfaring og refleksjon. Han gir konkrete råd om hvordan vi kan formulere gode prompter til KI for å få frem svar som gjør nytte.

Frida Mannerfelt stiller det spissformulerte spørsmålet om ChatGPT i bunn og grunn er en sydstatsbaptist. Hun adresserer problemet med teologiske slagsider og «bias» som finnes i de ulike språkmodellene. Hun viser til mye interessant forskning som er gjort på tematikken, og presenterer konkrete strategier for å møte utfordringene.

I den siste delen tar vi opp noen mer teologiske og filosofiske perspektiver på KI. Atle Søvik spør hva KI kan lære oss om å være skapt i Guds bilde. Som tankeøvelse undersøker han om det er mulig å tenke seg at KI en gang i fremtiden kan oppfylle de kriteriene vi vanligvis bruker til forståelsen av å være skapt i Guds bilde.

Anders Braarud Hanssen advarer mot å inngå en faustisk pakt som innebærer at vi overlater definisjonsmakten i tilværelsen til et verktøy som ikke bare har innebygget en rekke diskutable verdipremisser. Med utgangspunkt i den innflytelsesrike tyske logikeren Kurt Gödels «ufullstendighetsteorem» fremhever han hva KI er og aldri kan bli: hvordan KI ikke kan bli et «jeg» eller et subjekt som kan forstå eller forholde seg selvstendig moralsk til verden.

Vi synes å leve i en historisk periode som byr raust på eksistensielle og etiske utfordringer. Om klimakrisen kommer i skyggen av mye annet om dagen, er ikke saken mindre viktig. Redaksjonen er derfor glade for standhaftig å kunne videreføre klimaspalten, denne gangen med bidrag fra Jan-Olav Henriksen om naturens traume.