"Dette er refrenget på salmen som på norsk heter Salige visshet. Den har jeg sterke minner fra," skriver Hilde Marie Ø. Movafagh i forbindelse med Verdensdagen for psykisk helse.

Teksten er skrevet av Hilde Marie Ø. Movafagh i anledning Verdensdagen for psykisk helse, som i år har temaet "Vi trenger å snakke mer sammen. #gi8minutter".

Jeg var med på en svær konferanse i USA om kirkens arbeid for sosial rettferdighet. Et av programelementene hver dag var samtaler i grupper. Jeg var i en gruppe med damer fra hele verden, men over halvparten var afroamerikanere, og de fleste betydelig eldre enn meg. Vi skulle fortelle et stykke livshistorie, om noen kamper vi hadde stått i, noen utfordringer vi hadde hatt i livet. Etter hver historie sang vi refrenget «This is my story, this is my song». Jeg kan fortsatt høre den rolige, reflektive sangen, se de anerkjennende blikkene som tok imot historien de nettopp hadde hørt.

For det var jo slik da at jeg som norsk ikke var vant til så saftig og umiddelbar deling av livshistorier. Ikke da i alle fall. Vi bruker gjerne litt lengre tid på å åpne oss, og det å dele noe av det tøffe vi har vært borti i en tilfeldig gruppe kan virke noe fremmed. Men mange av disse damene var tydeligvis vant til det og delte gjerne. De nikket og responderte mens historien ble fortalt, og det megetsigende «mhm» lød mange ganger i løpet av fortellingene. For mange kjente seg igjen i det som ble fortalt.

Historiefortelling er kontekstuelt. Vi må kjenne oss trygge for å tørre å dele. Samtidig er det noe sunt og fint med å dele levd liv rundt psykisk helse. Det å få ansikt og livsfortelling på ord som angst, depresjon, PTSD og andre navn er viktig. Selv har jeg hørt mange slike historier, og jeg har også hatt dårlig psykisk helse tett på livet i årevis.

Det er mye som blir bedre av å dele. Det er sunt å sette ord på det som skjer i deg. Det blir en sammenheng når du må forklare det til andre.

Det er mye som blir bedre av å dele. Det er sunt å sette ord på det som skjer i deg. Det blir en sammenheng når du må forklare det til andre. Det er også sunt å høre på, da forstår man kanskje litt av hva som ligger bak en angstdiagnose, hvordan det kan hemme livsutfoldelsen i hverdagen, hvorfor man blir så utrolig sliten av det, hvilke symptomer som henger på som man kanskje ikke har koblet til psykisk helse i det hele tatt. Og så kan vi kjenne oss igjen i hverandre – kanskje møter vi noen andre som også sliter, eller noen andre som også har slike utfordringer tett på. Da skaper vi forståelse, og vi skaper rom for levd liv.

8 minutter – er det nok til å fortelle en livshistorie? Ikke hele, men 8 minutter er faktisk ganske lang tid. Du rekker å få en sammenheng i den andres fortelling. Du rekker å stille de nysgjerrige oppfølgingsspørsmålene, de som forsøker å forstå. Du rekker å vise omsorg, bare ved å lytte.

Jeg skulle faktisk ønske vi var litt mer som de afroamerikanske damene jeg møtte, der de lett fortalte om livet sitt, lett anerkjente hverandres fortelling, og dermed bidro til et fellesskap der vi lytter, forstår og forteller. Det tror jeg faktisk bidrar til å gjøre det lettere å leve med psykiske helseutfordringer, og kanskje kan til og med livet bli litt bedre.

Aktuelt