Folkekirke, finansiering – og fellesskap

Den tar til orde for å skille ut det som Den norske kirke gjør til beste for alle fra det den gjør som trossamfunn. Men et slikt skille er både prinsipielt og teologisk uholdbart. Folkekirke kan Den norske kirke bare være som trossamfunn.

Spørsmålet kan høres teknisk ut, men det berører noe mer grunnleggende enn budsjettlinjer. Det handler om Den norske kirkes vesen og karakter. Og, enda mer, om hvordan vi som samfunn forstår verdien av fellesskap, tilhørighet og ansvar i en tid preget av uro, polarisering og svekket tillit. 

En robust og forutsigbar finansiering er en investering i samfunnets eksistensielle og demokratiske beredskap. 

Mer enn økonomi

I debatten om finansiering av trossamfunn er det derfor avgjørende å løfte blikket: Dette handler ikke først og fremst om økonomi. Det handler heller ikke bare om kirken, eller tro og livssyn. Det handler om rammene for det livssynsåpne samfunnet, et mål som det er bred enighet om politisk og blant trossamfunn.

Dette er et hovedanliggende for MF vitenskapelig høyskole som høringsinstans. Som utdannings- og forskningsinstitusjon med et særskilt ansvar for tros- og livssynsfeltet vil vi fremme at tros- og livssynspolitikken er samfunnspolitikk. Den angår fellesskapets bærekraft, ikke bare det enkelte tros- og livssynssamfunns økonomi.

Berettiget bekymring? 

Utgangspunktet for ekspertutvalgets rapport er en bekymring for bærekraften i den nåværende finansieringsordningen. Denne ordningen fungerer slik at de samlede årlige bevilgningene til Den norske kirke deles på antall medlemmer i det samme året. Slik kommer en fram til et beløp som deretter deles likt pr. medlem til alle andre godkjente tros- og livssynssamfunn. Men når bevilgningene øker jevnt samtidig som medlemstallet i Den norske kirke går ned, øker den årlige satsen pr. medlem. Den samtidige økningen av registrerte medlemmer i tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke fører til at ordningen som helhet blir stadig dyrere. Derav bekymringen for hele finansieringsordningen, som i større eller mindre grad har preget holdningen i de forskjellige partier på Stortinget.   

Er det grunn til å være bekymret? Det kommer an på hvordan en vurderer ordningens hensikt. Det er her det er avgjørende å se den som en fundamental og langsiktig investering i fellesskapet – ikke som en velgjørende støtte til særinteresser.

Sett i et slik perspektiv er ikke de offentlige utgiftene til tros- og livssynsfeltet uforholdsmessig høye. Utredningen peker også på at Den norske kirke har lavere inntekter enn flertallet av de etablerte kirkene i Norden. 

Ordningens bærekraft er imidlertid avhengig av dens legitimitet og støtte blant politikere og i befolkningen. Da er det igjen avgjørende å legge vekt på hva tros- og livssynspolitikken betyr for hele samfunnet. 

Ekspertutvalgets rapport

Utvalget foreslår tre modeller for å møte utfordringen. Den første, modell A, innebærer at en trekker ut fra beregningsgrunnlaget for offentlig støtte – det vil si det som skal deles likt på alle trossamfunn – de utgiftene som særlig følger for Den norske kirke fordi grunnlovens § 16 definerer den som «Norges folkekirke.» Det dreier seg altså om hva som er merkostnad for Den norske kirke som folkekirke, sammenliknet med andre kirker som ikke pålegges et slikt heldekkende ansvar. 

I vår høringsuttalelse går MF inn for denne modellen, med modifikasjoner. Men det er viktig for oss å understreke at Den norske kirke som folkekirke samtidig er et trossamfunn på linje med andre. Et skille mellom Den norske kirke som folkekirke og som trossamfunn er problematisk, både teologisk og prinsipielt. Den norske kirke er begge deler – samtidig og uatskillelig.

Et skille mellom Den norske kirke som folkekirke og som trossamfunn er problematisk, både teologisk og prinsipielt.

Folkekirke – som trossamfunn 

Ekspertutvalget viser til formuleringen i trossamfunnsloven § 23 ledd c, om «oppgaver som er felles for alle innbyggere i Norge og som ikke er utgifter til egentlig kirkelige formål». Slike oppgaver kan trekkes ut av beregningsgrunnlaget. 

Folkekirkens bidrag til fellesskapet kan imidlertid ikke skilles fra «egentlige kirkelige formål». Det er riktig at grunnloven juridisk fastslår at Den norske kirke er Norges folkekirke. Men folkekirkebegrepet er også teologisk forankret. Den norske kirke forstår seg selv som en «bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke». Folkekirken er altså ikke bare en statlig eller juridisk kategori, men uttrykk for en bestemt måte å være kirke på. 

Sagt annerledes: Den norske kirke er folkekirke nettopp som trossamfunn. Det folkekirkelige oppdraget realiseres ikke ved å tre ut av den religiøse identiteten, men gjennom den. Det er gjennom forkynnelse, gudstjenesteliv, kirkelige handlinger, sjelesorg og diakoni at kirken fyller sin rolle som folkekirke.

Forsøk på å skille ut det «egentlig kirkelige» fra det «samfunnsnyttige» hviler derfor på en misforståelse av folkekirkebegrepet. Ved en slik oppdeling risikerer myndighetene å sekularisere deler av kirkens virksomhet. Det kan bidra til å redusere folkekirken til et verdslig serviceorgan – og dermed undergrave nettopp det samfunnsmandatet man ønsker å begrunne. 

Samfunnsoppdrag: Demokratisk og landsdekkende 

Modell A kan likevel begrunnes på en måte som ikke forutsetter et slikt skille, men som tar utgangspunkt i Den norske kirkes faktiske samfunnsoppdrag, historiske rolle og nåværende ansvar. Uttrekkene fra beregningsgrunnlaget bør etter MFs syn begrunnes i to særskilte forventninger som myndighetene stiller til Den norske kirke som folkekirke: at den er demokratisk og landsdekkende. Oppgaver som følger direkte av disse kan trekkes ut av beregningsgrunnlaget. Det gjelder for eksempel kostnadene ved å avholde kirkevalg og ha en omfattende og landsdekkende demokratisk struktur. Men det handler også om merutgiftene ved å være levende kirke i tynt befolkede områder – betydningsfullt med tanke på kulturarv så vel som beredskap.

Folkekirkeoppdraget gir særlige strukturelle forpliktelser som ikke gjøres gjeldende for andre tros- og livssynssamfunn. Den norske kirke er forpliktet på en landsdekkende tilstedeværelse og en demokratisk organisering som gir reell medbestemmelse til medlemmer over hele landet. Dette er ikke bare historiske særtrekk, men aktive krav og forventninger fra statlige og lokale myndigheters side. De skjerpes i dagens prioritering av nasjonal beredskap. For Den norske kirke er dette ekte kirkelige oppgaver. De innebærer for kirken – og samfunnet – betydelige og varige kostnader. 

Det er her det prinsipielle skillet går: Ikke mellom folkekirke og trossamfunn, men mellom tros- og livssynsvirksomhet generelt ogspesifikkefolkekirkelige strukturkravsom følger av et særlig samfunnsoppdrag. Disse strukturene er ikke et tillegg til kirkens trosutøvelse, men heller ikke et vilkår for tros- og livssynssamfunn generelt. 

Likebehandling

Derfor er det både mulig og rimelig å skille mellom disse aspektene i tilskuddsordningen – uten at det svekker prinsippet om likebehandling. Likebehandling innebærer ikke at alle behandles likt i alle henseender, men at sammenlignbare forhold behandles likt, og ulike forhold ulikt. Å holde kostnader knyttet til landsdekkende infrastruktur og demokratiske styringsordninger utenfor beregningsgrunnlaget for likebehandling, er ikke et brudd med det vedtatte politiske målet om et livssynsåpent samfunn, men prinsipielt konsekvent politikk.

En slik justering ivaretar Den norske kirkes særlige folkekirkelige forpliktelser på en transparent måte. Samtidig kan den beskytte legitimiteten og tilliten til finansieringsordningen i befolkningen og blant andre tros- og livssynssamfunn. 

Eksistensiell og demokratisk beredskap

Støtten til finansieringsordningen hviler på lengre sikt neppe på beregningsmodeller. Viktigere er forståelsen av den samfunnsmessige rollen tro og livssyn spiller i vår tid.

Tros- og livssynssamfunnene utgjør kollektive arenaer der mennesker bearbeider eksistensielle erfaringer knyttet til mening, livskriser og livsoverganger.

Tros- og livssynssamfunnene utgjør kollektive arenaer der mennesker bearbeider eksistensielle erfaringer knyttet til mening, livskriser og livsoverganger. Dette er ikke private anliggender løsrevet fra samfunnet, men erfaringer som formes i fellesskap – gjennom ritualer, språk, etisk refleksjon og praksis. 

Slike arenaer er en del av samfunnets etiske infrastruktur. De bidrar til kollektiv dømmekraft, tillit og sosial sammenhengskraft. Erfaringene etter 22. juli viste dette tydelig: I møte med sjokk og sorg var tros- og livssynssamfunn, med Den norske kirke i en særlig rolle, avgjørende for å samle befolkningen og støtte demokratiske verdier. 

Det er således viktig for ordningens legitimitet å forstå offentlig støtte til tros- og livssynsfeltet som et fellesgode – og ikke som kompensasjon for en hypotetisk «kirkeskatt». 

I en tid med økende psykisk uhelse, ensomhet og verdimessig usikkerhet er det kortsiktig å betrakte tros- og livssynsfeltet som et område for innsparing. En robust og forutsigbar finansiering er en investering i samfunnets eksistensielle og demokratiske beredskap.