– Kirkens arbeid fremstår som «fritidspraksiser», og ungdommene ønsker ikke å blande disse med sine yrkespraksiser, sier førsteamanuensis og forsker Fredrik Saxegaard.

– Rekruttering til alle kirkelige stillinger (prest, diakon, kirkemusiker, kateket og andre undervisningsstillinger) er i dag en stor utfordring i Den norske kirke (Dnk). Prognoser viser at det er for få som utdanner seg til kirkelig tjeneste i forhold til behovene, sier universitetslektor Astrid Sandsmark.

I 2016 fikk MF og VID midler fra Kirkerådet til å forske på forholdet mellom unges deltakelse i kirkelige praksiser og deres valg av utdanning og yrke. Prosjektet er sammenfattet i navnet SPOR – studium, profesjon og rekruttering.

Prosjektgruppen i SPOR består av Fredrik Saxegaard (MF), Kari Jordheim (VID), Astrid Sandsmark (MF), Terese Bue Kessel (VID) og John Kaufman (MF).

Kule, men avleggs

Fredrik Saxegaard, førsteamanuensis i praktisk teologi, har intervjuet en gruppe ungdommer som er mer enn vanlig engasjert i kirkelig ungdomsarbeid, både som deltakere og ledere.
– Det er tydelig at disse ungdommene involveres i arbeidet til de voksne ansatte.

Mitt spørsmål er hvordan ungdommene forhandler mellom deltakelsen i disse praksisene og egne prosesser knyttet til valg av utdanning og yrke, forklarer Saxegaard. Hans funn er at deltakelsen i kirkelig arbeid betyr svært mye for ungdommene.

– De beundrer de ansatte og synes at de har «kule yrker». Likevel vurderer ikke flertallet av ungdommene å la seg «innrullere» i kirkelige utdannings- og yrkespraksiser.

Saxegaard sier grunnene til dette er sammensatte:
– Jeg kan her trekke frem to: Kirkens arbeid fremstår som «fritidspraksiser», og ungdommene ønsker ikke å blande disse med sine yrkespraksiser. Fritidspraksiser forbindes med lavere status og med svak institusjonell forankring. For det andre klarer ikke ungdommene å få tak i de kirkelige ansattes profesjonskunnskap, og teologisk kunnskap oppleves som avleggs og irrelevant.

Sammenheng og tydelighet

Forskeren kommer med to råd ut fra sine funn. For det første mener han at kirkelige rekrutteringsfremstøt ikke bør fokusere ensidig på hvor hyggelig det er å jobbe i menighet som enkeltstående miljøer, men at kirkelige praksiser bør settes i sammenheng med andre samfunnspraksiser.

– For det andre bør kirkelig ansatte i større grad gjøre sin profesjonskunnskap tydelig og sette den i spill med ungdommenes egen kunnskapsutvikling, sier Fredrik Saxegaard.

Det profesjonelle fellesskapet

Astrid Sandsmark har intervjuet fire kateketer og spurt om deres rekrutterende praksis. Kateketene i Sandsmarks utvalg er mye sammen med ungdommer i arbeidet sitt, først og fremst gjennom konfirmasjons- og ledertreningsarbeid. Ungdommer er også med i gudstjenester knyttet til trosopplæring, men her varierer deres rolle noe.

– Kateketene er alle med og rekrutter inn i disse overnevnte praksisfellesskapene, men mitt spørsmål er også: rekrutterer de inn i sitt profesjonelle praksisfellesskap, og er det nødvendig at noen unge får være med i dette for å kunne tenke seg å utdanne seg til kirkelig tjeneste? Får de unge virkelig prøve seg i situasjoner som er i sentrum av profesjonspraksisen til kateketer?

Sandsmark sier at grunnen til at hun stiller seg dette spørsmålet, er at kateketene i mindre grad trekker ungdommer inn i den mer klassiske undervisningen de har ansvar for.

– Hvis de kirkelige profesjonene ikke er på de unges utdanningskart i det store og hele, mener jeg at de kirkelige profesjonsutøverne må ta et større ansvar for å invitere noen av de unge – dem de tror passer inn i eget yrke og til arbeid i kirken – tettere inn i sin egen profesjonsutøvelse, sier Astrid Sandsmark.

Forskning