– Folks forhold til folkekirkens fellesskap er enda mer komplekst og skiftende enn jeg trodde, sier MF-stipendiat og forsker Sunniva Gylver.

Av: Lena S. Sandvik

«Folkekirkens fellesskap» er tema i Sunniva Gylvers doktorgrad i praktisk teologi. Avhandlingen ferdigstilles i disse dager. Gylver har intervjuet konfirmanter, konfirmantforeldre, aktive frivillige og prester i Den norske kirke. Informantene kommer fra to sokn preget av stort livssynsmangfold. Gylver har spurt dem om hva de tenker om folkekirken og dens fellesskap, og sin egen og andres plass i dette felleskapet.

Forhold i forhandling
– Forestillingene om folkekirkens fellesskap er enda mer ambivalente og skiftende, og mindre svart-hvite enn jeg trodde, sier Gylver.

Utsagnene fra hennes informanter tyder på at de på samme tid kan ha forestillinger om et folkekirkefellesskap som bare inkluderer ansatte og de mest aktive frivillige, og et fellesskap som favner veldig bredt.

– De forhandler både seg selv og andre inn i og ut av dette fellesskapet, nærmest i samme setning. Alle de minst kirkeaktive informantene uttrykker både at de klart opplever seg som en del av kirken, og samtidig markerer de avstand til deler av den.

Lite preget av livssynsmangfoldet
Informantene i Gylvers studie befinner seg både i et internt og et eksternt livssynsmangfold. Internt i kirkefelleskapet finnes variasjoner og spenn i trospraksis, opplevd tilhørighet og teologier. Det eksterne mangfoldet inkluderer det livssynsmessige og kulturelle mangfoldet i det geografiske soknet; altså alle som har tilknytning til nærmiljøet.

Forskeren hadde på forhånd antatt at dette lokale livssynsmangfoldet ville prege informantenes refleksjoner rundt kirken og dens fellesskap.

– Dette fant jeg i langt mindre grad enn forventet. Ungdommene som deltok i studien har alle nære venner med annen tro / annet livssyn enn de selv har, og lever dette mangfoldet til daglig. De kirkelige ungdomsmiljøene jeg var i, inkluderte både medlemmer og ikkemedlemmer, kristne og ikke-religiøse, men som kirkelig fellesskap virket det ikke som de forholdt seg til andre religiøst troende. De problematiserte ikke mangfoldet, men responderte dels i form av å flagge en trosposisjon som var inspirert av ulike religioner, og dels i form av en tydeligere kristen identitet. De voksne informantene har en mer problematiserende tilnærming til det eksterne mangfoldet og holder det på avstand. Mangfoldet i sognet reflekteres minimalt i utsagnene til kirkens ledelse og deres tanker rundt kirken og dens fellesskap.

Gylver sier at akkurat dette funnet står i tydelig kontrast til nyere både svenske og danske studier fra tilsvarende folkekirkelig mangfoldskontekst, og at bare ytterligere forskning vil kunne si noe mer om hvorfor det er slik.

Mangfold og folkekirkefellesskap
Doktoravhandlingen til Gylver knytter an til aktuelle diskusjoner rundt det nye norske mangfoldet, og religionenes og trossamfunnenes rolle i dette. Den berører også de mer spesifikke debattene rundt Den norske kirke som folkekirke og majoritet i et livssynsåpent samfunn.

Sunniva Gylver er selv prest i Den norske kirke, og har erfaring fra noen av landets mest livssynsmangfoldige områder. For eget virke opplever hun derfor sin egen forskning som svært betydningsfull.

– Som folkekirke bør vi evne å trygge og utruste oss selv og vår brede medlemsmasse i møte med det nye mangfoldet. Skal vi klare det, trenger vi stadig oppdatert kunnskap om hvordan medlemmer fra ulikt ståsted erfarer, praktiserer og forestiller seg kirken og kirkens fellesskap. Dessuten trenger vi ulike stemmer inn i den fagteologiske samtalen om kirken.

Forskning